Ei sjeldan konsertmelding

Om ikkje Vamp har noko betre å visa fram av det dei har skapt sidan 2012, står bandet etter mitt syn i fare for å bli gløymt.

I går kveld (03.08.18) var kona og eg på gratiskonsert med Vamp på Blinkfestivalen i Sandnes. Diverre kan eg ikke seia at forventningene blei innfridde når eg ser tilbake på konserten som heilskap. Mange av dei for meg ukjente songene i første del av konserten, var i mine øyro særmerkt av umelodiøst og forvrengt «skrommel og skrammel».

Eg nemnde 2012. Då gav Vamp ut plata «Liten fuggel» (fogel på åkrask). To av dei sju songane eg vil trekkja fram som gode innslag på konserten – «Skål» (trass i tittelen!) og tittelsporet (ekstranummer på konserten) – er henta fra denne plata.

Av høgdepunkter elles må vi tilbake til plata «st. mandag» frå 2008, kor Vamp i Sandnes i går henta «På bredden» (etter mitt syn ein av deira aller beste) frå. «Kim du nå va?» kom ut på «Siste stikk» i 2005. Elles høyrer det sjølvsagt med å nemna klassikarar som «13 humler» (tittelspor på album frå 1996), fantastiske «Tir n’a Noir» frå det første studioalbumet – «God morgen, søster» frå 1993 og – under ein viss tvil – tittelsporet på album frå 2002, «Månemannen».

10. juni 2014 melde NRK at Torbjørn Økland, ein av grunnleggjarane av Vamp, gav seg i bandet saman med to andre musikarar. “Grunnen er at vi har vært uenige om den musikalske retningen”, opplyste den andre grunnleggjaren, Øyvind Staveland. Er det dette som no slår ut?

Eg har ikke kjøpt musikk (uavhengig av format) frå Vamp etter «Liten fuggel» i 2012. Konserten i går oppmuntra meg diverre heller ikkje til å gjera det. Dersom Vamp skal overleva dei som framleis hugsar (det meste!) av teksten til 28 år gamle «Tir n’a Noir», bør bandet snarast finna tilbake til det musikksporet som gav dei ein plass i hjarto våre.

Advertisements

Rens diesel-debatten

Produksjonen av elbilbatterier påvirker klimaet så mye at det tilsvarer tusenvis av kjørte mil med en diesel-/bensindrevet motor. Ny renseteknologi reduserer utslipp av nitrogenoksid (NOx) fra diesel.

I dag etterfylte jeg for første gang Adblue på Ford Euro 6-dieselmotoren som sørger for at bobilen vår ubesværet holder følge med resten av trafikken. Adblue er et kjemisk reduksjonsmiddel for rensing av avgasser fra NOx, og det kommer vi tilbake til.

Som kjent har drivstoffet diesel de siste årene kommet i vanry  både sammenlignet med bensin og ikke minst biler drevet av elektrisitet. Så langt har det gått at dieselbiler i enkelte byer/kommuner har kjøreforbud. Siste nummer av Bobil- og caravan-magasinet (BOCM nr. 3/18, utgitt av Norsk bobil- og caravan Club (NBCC) i et opplag på 30.000) gjør meg som bilist kjent med forskningsresultater som gir grunn til å stille spørsmål ved dieselkritikken.

Forskningsresultater gir grunn til å stille spørsmål ved dieselkritikken

Er elektrisiteten løsningen på klimautfordringene, spør magasinet fra NBCC i den ene av to artikler. Det kan lyde som et opplagt og nærmest unødvendig spørsmål, men etter noen minutters lesing er det slett ikke så opplagt. Snarere tvert imot.

De overraskende nyansene framkommer når man ser på hele livssyklusen til kjøretøyene.

CO₂

1. FNs klimapanel (IPCC) laget i 2014 en oversikt over klimagassutslipp i ulike sektorer. Overraskende nok viste det seg at produksjon av elektrisitet og varme står for 25 prosent av de samlede klimagassutslippene, mens transportsektoren (kjøretøyer, båter og fly) “bare” utgjør 14 prosent.

En Tesla modell S til lading i Nederland i 2014. Foto: David van der Mark/Wikimedia Commons

2. IVL Svenska miljöinstitutet publiserte i fjor en rapport laget på oppdrag fra Energimyndigheten og Trafikverket i Sverige. Tidsskriftet Teknikens Värld omtalte rapporten 29. mai i fjor.

Her framgår det at produksjonen av litium ion-batterier for lette elbiler slipper ut i gjennomsnitt 150200 kilo kulldioksidekvivalenter (CO₂) pr. produsert kilowattime (kWh) batteri. For en elbil med batteri på 30 kWh (Nissan Leaf) betyr det et utslipp på mellom 4,6 og 6 tonn CO₂. En elbil med batteri på 100 kWh (Tesla) har sluppet ut 1520 tonn kulldioksid før motoren i det hele tatt har startet.

Beregningen tar utgangspunkt i en fossil andel på 5070 prosent i den elektrisitetsmiksen som brukes i batteriproduksjonen.

En elbil med batteri på 100 kWh (Tesla) har sluppet ut 1520 tonn kulldioksid før motoren i det hele tatt har startet

3. I samme artikkel i Teknikens Värld finner vi en sammenligning av diesel-/bensinbiler og elbiler med tanke på klimagassutslipp med utgangspunkt i rapporten nevnt i punkt 2 (sammenligningen baserer seg på offisielle tall fra bilprodusentene). En Tesla med 100 kWh-batteri er sammenlignet med en Mercedes E200 bensin og E220 diesel.

Sistnevnte slipper ut 102 gram CO₂ per kilometer og kan derfor  ved blandet kjøring (NEDC)  forflytte seg mellom 150.000 og 200.000 km før den “tar igjen” CO₂-utslippet fra produksjonen av batteriet til en ubrukt Tesla. Med en årlig kjørelengde på ca. 15.000 betyr det 10–15 års bruk.

E200 bensin slipper ut 140 gram CO₂ per km og kan kjøre 107.000142.000 km før den kommer opp i samme mengde utslipp som produksjonen av Tesla-batteriet.

Ser man på et mindre batteri, for eksempel VW e Golf med 35,8 kWh-batteri, kan bensin- og dieselutgaven kjøre mellom 50.000 og 70.000 km  femseks års bruk  før utslippet fra batteriproduksjonen til e Golf-en er utlignet.

Rapporten synes å være møtt med øredøvende taushet fra elbilforkjempere og norske miljøpolitikere

4. Bobil- og caravanmagasinet påpeker med rette at denne rapporten synes å være møtt med en “øredøvende taushet” fra elbilforkjempere og norske miljøpolitikere.

5. For å vende tilbake til vår bobil påpeker magasinet til NBCC at de fleste bobiler kjører om lag 5000 km i året, og at flertallet har motorer som kan sammenlignes med Mercedes 220 diesel. Legges rapporten fra IVL Svenska miljøinstitutet til grunn, innebærer det at en vanlig norsk bobil kan kjøres i 3040 år (!) før den har tatt igjen utslippet fra produksjonen av batteriet til en Tesla.

En vanlig norsk bobil kan kjøres i 3040 år før den har tatt igjen utslippet fra produksjonen av batteriet til en Tesla

6. NBCC-magasinet påpeker at den svenske rapporten får internasjonal støtte fra Mike Berners-Lee ved Lancaster University, som er ekspert på CO-utslipp. Hans studie viser at det med tanke på klimagassutslipp globalt sett i en livssyklus, er liten forskjell på kjøretøyer enten de bruker elektrisitet eller bensin/diesel som drivkraft. Professor H.P. Lenz ved Karlsruher Institut für Teknik har lagt fram en rapport som viser at el-drevne biler gir 1,6 ganger så mye CO-utslipp som et bensin-/dieseldrevet kjøretøy. Da er også kullkraftandelen i elektrisitetsproduksjonen tatt med. Tall fra NVE fra desember 2017 viser at den for norsk elektrisitetsforbruk (2016) utgjorde ca. 64 prosent.

NOx

7. Omsider er vi tilbake til min fylling av Adblue og teknologi for å redusere utslipp fra dieselmotorer. Dette handler den andre artikkelen i Bobil- og caravanmagasinet om. Utslippet av CO fra en bensinmotor er ca. 40 prosent høyere enn fra en dieselmotor. Dette er bakgrunnen for at myndighetene for vel ti år siden anbefalte dieselbiler. Ifølge magasinet holder denne forskjellen seg nærmest uavhengig av hvor mye renseutstyr som benyttes. De norske CO-utslippene har økt de siste årene i takt med at dieselandelen er sunket fra 74 prosent til ca. 20 prosent av nye kjøretøyer.

De norske CO-utslippene har økt de siste årene i takt med at dieselandelen er sunket fra 74 prosent til ca. 20 prosent av nye kjøretøyer

8. På blåhvitblogg påpeker tidligere biljournalist og-redaktør Lidvar Berge at stortingspolitikerne i perioden 2009 –11 bare var opptatt av CO. I 2012 kom derimot NOx med i avgiftsberegningen. Nitrogenoksid dannes rundt fem ganger så mye i diesel- som i bensinmotorer. NOx bidrar til luftveissykdommer, dannelse av gassen ozon på bakkenivå og sur nedbør, men er ikke en klimagass. Norge har forpliktet seg til (Göteborg-protokollen) å slippe ut maksimalt 156.000 tonn NOx fra og med 2010. 22. mai 2016 offentliggjorde Miljøverndirektoratet en rapport som viser at dette ble nådd i 2013. I 2015 var det norske NOx-utslippene redusert til 134.000 tonn. Av dette kommer ca. 20 prosent fra veitrafikken.

9. Det er her Adblue kommer inn, stoffet som skal rense avgasser fra NOx. NBCC-magasinet viser til en rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI) fra 2016, laget på oppdrag fra Statens vegvesen. Adblue lages gjennom en syntese av ammoniakk og karbondioksid og finnes i produktet som sjampo, kosmetikk og lim. Slik magasinet utlegger rapporten fra TØI, omdanner Adblue ca. 95 prosent av skadelig NOx fra dieseleksosen “til harmløst nitrogen og damp”. Sammenlignet med bensinmotorer betyr dette at utslippene er redusert til tredjeparten.

10. Adblue inngår i det som kalles SCR-rensing og kommer i tillegg til partikkelfilter og katalysator. Fra 2014 kom teknologien i bruk på lastebiler og busser, og fra 2016 er den introdusert i personbildieselmotorer med Euro 6-klassifisering (inkludert vår bobil med tillatt totalvekt på 3,5 tonn).

11. NBCC-magasinet siterer TØI-forsker Rolf Hagman, som var med på å skrive en tidligere rapport (2015) om utslipp fra kjøretøy med Euro 6-teknolog.   Til Dagsavisen i 2015 sa Hagman at “med varm motor fjernes så å si all NOx”.

Med varm motor fjernes så å si all NOx

Ved nærmere ettersyn viser det seg dessverre her at magasinet utelater viktige opplysninger. I Dagsavisen-artikkelen understreker Hagman at dette gjelder for “tunge kjøretøy” (les: lastebiler og busser). Hagman tar også forbehold om virkningsgraden “ved normal nordisk kulde”.

Når det gjelder dieselpersonbiler. opplyser han at på seks–sju testede bilder, flere av dem med SCR-system, var NOx-utslippene høye uansett. Blogger Lidvar Berge gjør oppmerksom på at Hagmans kulde-forbehold er med i TØI-rapporten fra 2016 (s. 32): “De fleste produsentene svarte at de reduserer eller stenger av rensesystemet ved “lave” temperaturer for å unngå skader i motoren. “Lav” temperatur ble f.eks. definert under 17 eller 20 °C. For Euro 6-biler med SCR ble det nevnt at rensesystemet stenges for å unngå NH3-utslipp (ammoniakk). Norske somre (juni-august) har en snittemperatur på 13–14 °C (Kilde: SSB). Oslo kan ha noe høyere snittemperatur enn Norge totalt. Men selv om det kjøres mest på dagtid da temperaturen er høyere, vil det meste av trafikken i Norge foregå ved lavere temperaturer enn 17–20 °C. Det kan derfor antas at mange av dagens dieselbiler på norske veger stenger av rensesystemet i store deler av året.”

12. Hva CO₂-angår må vi etter punktene 16 kunne slå fast at diesel fortsatt er bedre enn bensin og  når hele regnskapet tas i betraktning  heller ikke er mer miljøskadelig enn elektrisitet. Dette siste bør komme inn som et viktig element i debatten om “fossile” bilder. Når det gjelder NOx fra dieselpersonbilder, viser punktene 711 at det fremdeles er et stykke vei å gå. I avisartikkelen fra 2015 etterlater TØI-forsker Rolf Hagman oss dieselbilister med et håp også når det gjelder NOx:

– Virker ikke SCR på personbiler?

– Vi har ikke sett de samme effektene ennå, men jeg regner med at når bilprodusentene klarer å få redusert utslippene til tunge kjøretøy, så vil de få det til for lette kjøretøy også.

Etter mitt syn er det uansett sikkert at debatten om diesel må føres med flere nyanser enn tilfellet er i dag. Regjeringen bør tenke seg om minst én gang før den gjør alvor av trusselen om å øke dieselavgiften (utover å ta hensyn til forventet prisstigning ble den ble ikke økt i budsjettet for 2018.  I stedet bør regjeringen oppmuntre til videre forskning på NOx-rensing, slik at SCR også kan bli effektiv for dieselpersonbilder. Skjer det, spørs det om ikke målet om at nybilsalget skal bestå av nullutslippsbiler innen 2025. må fylles med nytt innhold.

Etterord:

Etter at jeg delte denne bloggposten på Facebook, og særlig på profilen Bobilgruppa, kom det en del innvendinger, blant annet med henvisning til en artikkel på forskning.no. Denne kommenterer rapporten fra IVL Svenska mijøinstitutet og omtalen av den i Teknikens Värld. Her slås det innledningsvis fast at “regnestykkene (…) er riktige hvis vi kan stole på tallgrunnlaget”. Ifølge artikkelen gir imidlertid ikke dette hele bildet:

a) Regnestykkene mangler utslipp fra produksjon av drivstoff.

b) Oljeselskapenes boring, raffinering og transport fører til utslipp av klimagasser, og dette er heller ikke med i regnestykkene. Dette punktet er også viktigste innvending fra kommentarfeltet på Bobilgruppa (se lenke over).

Utslipp mot utslipp

Til dette er å si det som artikkelen fra forskning.no også påpeker, at også kraftselskapene slipper ut klimagasser når de lager elektrisitet og overfører den gjennom høyspentledninger til ladestasjonene. Det er en voldsom infrastruktur som skal til: oppføring av demninger, dammer og kraftstasjoner, produksjon av turbiner, generatorer og transformatorer, gruvedrift og produksjon av stål til maskiner og bygging av kraftmaster og veier. I tillegg kommer bygging av batterifabrikker. (Se for øvrig her blant annet poenget til forsker Bjart Holtsmark om at “elbiler er dyrt miljøvern”).

Også kraftselskapene slipper ut klimagasser når de lager elektrisitet og overfører den gjennom høyspentledninger til ladestasjonene

Artikkelen på forskning.no tar mål av seg til å “se på alle utslippene sammenlagt – fra produksjon til skroting”. Forsker Linda Ager-Wick Ellingsen ved NTNU har vært med på å lage en studie som ble publisert etter den svenske rapporten, i august 2017.

Denne studien har også med energiforbruk og utslipp fra batteriprodusentene selv. Tallene fra NTNU viser at utslipp fra batteriproduksjonen ligger i det lavere sjiktet av anslagene fra den svenske rapporten (motbeviser altså ikke den svenske rapporten).

Artikkelen på forskning.no oppsummerer: “Med alle forbehold og slingringsmonn er trenden altså klar. Og trenden går i riktig retning for elbilen. Den kjører mer og mer på grønt. Likevel – elbilen har fortsatt en vei å gå. Batteriproduksjonen kan bli enda grønnere.”

Som jeg har poengtert ovenfor, er det grunn til å håpe at SCR-systemet (Adblue) også kan bli effektivt med tanke på lettere dieseldrevne kjøretøyer. Begge deler må da være bra?

Venter på Ford

Jeg er ingen elbilhater. Faktisk går jeg og venter på at Ford – som er mitt foretrukne bilmerke – skal komme med elbiler med midtstilt batteri slik at bagasjeromskapasiteten bevares. Det er ventet i 2019 eller -20. Målet er da å skifte ut vår dieseldrevne familiebil fra 2009 (Mondeo) med en elbil. Likevel mener jeg det må være interessant å gjøre oppmerksom på forskning som tilsier at nyere dieselbiler er bedre enn sitt rykte, og at de kan bli enda bedre.

Og: Om noen som har lest helt ned hit, er blitt rokket i sine oppfatninger om diesel kontra el, beklager jeg det ikke!

Løft blikket ditt, Hareide

Knut Arild Hareide bør bruke den skjermfrie helgen til å heve blikket – bort fra Sylvi Listhaugs Facebook-profil og eksempelvis over på Storbritannias lovgivning.

KrFs partileder bærer fram mot tirsdag ansvaret for Solberg-regjeringens skjebne på sine forholdsvis smale skuldre. Spørsmålet han, rett nok sammen med KrFs landsstyre, må ta stilling til, er om han og resten av KrFs stortingsgruppe skal stemme sammen med de øvrige opposisjonspartiene for mistillitsforslaget som partiet Rødt har reist mot justisminister Sylvi Listhaug (Frp).

Dersom vi forsøker å se hva saken handler om (som politikere ellers ofte vil at vi skal og som NRK-journalist Fredrik Solvang gjør et poeng av under)), er det hvordan Norge skal forholde seg til eksempelvis norske IS-krigere som er på vei “hjem”, og som kan utgjøre en alvorlig trussel mot det norske samfunnet. Dette og tilsvarende problemstillinger har jeg på denne bloggen vært opptatt av i flere år, og jeg håper virkelig at Hareide klarer å få bildet av sakens kjerne opp på netthinnen i løpet av helgens varslede skiturer.

Statsminister Erna Solberg har påpekt at det ikke er kutyme for å bruke mistillitsforslag på den måten som Rødt og andre opposisjonspartier nå vil gjøre. Ap-leder Jonas Gahr Støre, som er i ferd med å miste den betydelige respekten jeg har hatt for ham som person, velger å spøke med dette foran sine egne, i stedet for å ta innover seg det prinsipielle. På samme måte som det i en rettssal kun er det som bringes fram i retten, som dommerne kan legge vekt på, bør også Stortinget holde seg til det som sies i Stortinget.

Stortinget bør holde seg til det som sies i Stortinget

«Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», skrev altså Sylvi Listhaug på sin Facebook-profil før forrige helg. Skarpt? Ja. Usympatisk? Ja. Unyansert? Ja. Unødvendig ordbruk? Ja, det også. Direkte og fullstendig usant? Nei, det vil jeg ikke si.

Lovforslag

Det er et lovforslag fra regjeringen om å endre statsborgerloven som er utgangspunktet for hele saken, og her støtter jeg meg på Faktisk.no. Både Ap, Høyre, Frp, Sp og KrF støtter den ene delen av lovforslaget. Det går ut på at norske myndigheter skal kunne ta norsk statsborgerskap fra personer som er dømt for blant annet terrorhandlinger. Derimot stemte både Ap, Sp, SV og KrF imot den andre delen av forslaget, om at departementet – uten domstolsbehandling – skal kunne ta norsk statsborgerskap fra personer som har:

  • utvist framferd sterkt til skade for Norges vitale interesser (særlig landsforræderi som for eksempel spionasje) og som
  • truer grunnleggende nasjonale interesser. PST (Politiets sikkerhetstjeneste) skal vurdere dette.

Ifølge lovforslaget skal et slikt vedtak ikke kunne påklages, men den det gjelder, kan reise søksmål mot vedtaket på statens bekostning.

Flertallet i stortingskomiteen som behandlet forslaget (Ap, Sp, SV og KrF), har uttalt at “tap av statsborgerskap er et så inngripende tiltak at det bør avgjøres av domstolene”, og at domstolene “må foreta en forholdsmessighetsvurdering”. (Venstre har ikke medlemmer i den aktuelle komiteen, men er også imot regjeringens forslag på dette punktet.) Det er denne uttalelsen Listhaugs omstridte utspill må vurderes opp imot, kanskje særlig det at flertallet mener domstolene må vurdere om hvorvidt det eksempelvis en IS-kriger har gjort, er alvorlig nok til å miste statsborgerskapet. Det hører med at det uansett ikke handler om å gjøre noen statsløse, for loven gjelder folk som har dobbelt statsborgerskap.

Storbritannia

Ser vi på lovgivningen i et land som Storbritannia, har innenriksminister der for lengst muligheten til å frata folk deres britiske statsborgerskap dersom:

  • det vil være i offentlighetens interesse og ikke gjør personen statsløs
  • personen opprinnelig fikk statsborgerskap som følge av forfalskning eller feilaktig informasjon
  • personen har opptrådt på en måte som strider med landets vitale interesser, og innenriksministeren har grunn til å tro at personen kan bli borger av et annet land under dette landets lover.

“I offentlighetens interesse” (“conducive to the public good”) sikter til terrorisme, spionasje, alvorlig organisert kriminalitet og krigsforbrytelser. Etter kulepunkt to og tre kan man i britisk lov miste statsborgerskapet dersom man blir statsløs som følge av det.

En journalistisk undersøkelse som ble offentliggjort i desember 2013 (se lenken over), viste at antallet personer som mistet statsborgerskapet, økte betydelig i 2013, delvis på grunn av britiske borgere som dro som fremmedkrigere til Syria. Flesteparten av disse beslutningene ble tatt mens den aktuelle personen var i utlandet, noe som gjorde at de ikke kunne returnere. Selv om immigrasjonsminister James Brokenshire avviste at dette var en bevisst taktikk, vedgikk han at vedtakene i noen tilfeller “forhindret deres retur og reduserte risikoen for Storbritannia”.

Etter mitt syn må nettopp dette siste være en hovedsak for enhver regjering i terrorens tid. En person som kommer i en slik situasjon, har under britisk rett likevel rett til å anke beslutningen.

Å beskytte lovlydige borgere må etter mitt syn være en hovedsak for enhver regjering i terrorens tid

Kom Ap i møte

Jeg mener dette viser at også det mest ytterliggående forslaget fra regjeringen har paralleller i andre lands lovgivning. Jeg kan ikke se noen tilstrekkelig tungveidende grunner til at det ikke også skulle være akseptabelt for norske politikere.

De innvandringspolitiske talspersonene for henholdsvis Høyre og Frp, Kristin Ørmen Johnsen og Jon Engen-Helgheim, skriver da også i Dagen 14. mars at de “prøvde å imøtekomme Aps engstelse for at personer som er mistenkt for terror, ikke skal ivaretas. Men til og med et forslag fra oss om at regjeringen skulle utrede en ordning med rask domstolsbehandling av saker som gjelder tap av statsborgerskap av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, vil Ap ikke være med på.”

Advokat Jon Wessel-Aas skriver i et nyansert innlegg i Vårt Land 14. mars blant annet at den delen av lovforslaget som ble stemt ned, “dreier seg i utgangspunktet om en type inngrep som formelt sett typisk hører under forvaltningen (med eventuell etterfølgende domstolsprøving av vedtaket)”. Wessel-Aas er heller ikke uten innvendinger, men vurderer det som “legitimt – i alle fall juridisk – å mene det ene eller det andre” på den delen av lovforslaget som ble stemt ned. Han er uenig med Listhaugs uttrykksmåte i Facebook-posten. Men advokaten konkluderer likevel med at det er “dels feil, dels betydelig overdrevet, når flere fremstiller den delen av regjeringens forslag som ble nedstemt, som et åpenbart angrep på Grunnloven og rettsstaten.”

Både Hareide og resten av stortingsgruppen må konkludere med at det ikke er grunnlag for mistillit

Forsøker Knut Arild Hareide på denne bakgrunn å forstå hva det var som lå bak uttalelsen til Sylvi Listhaug, må både han og stortingsgruppen etter mitt syn konkludere med at det ikke er grunnlag for mistillit. Særlig ikke ettersom justisministeren, og det fra Stortingets talerstol, faktisk har beklaget ordbruken i den nå så famøse Facebook-posten. Hun har med andre ord gjort det som KrF ba henne om.

Foto av justisminister Sylvi Listhaug: Tore Sætre / Wikimedia

Uenighet og utestengelse

Så har jeg opplevd å bli erklært uønsket i en nyhetsstrøm på Twitter. Hvordan takler vi uenighet på sosiale medier?

En av de jeg følger på Twitter, kaller seg “Helene Harepus” og har gjort det til en oppgave å følge med på TV Visjon Norge og pastor og redaktør Jan Hanvold. 3. august publiserte hun følgende tweet:

Som det framgår, førte denne tweeten, med den inkluderte videoen, til mange reaksjoner. De kom som kommentarer (i skrivende stund 57), retweets (altså at brukere som følger “Helene Harepus”, sender tweeten videre til sine følgere igjen, 286 stk.) og “liker”-klikk (som i dette tilfellet nok ikke signaliserer positive følelser overfor det som kommer fram på videoen, hele 340).

Ettersom jeg altså følger “Helene Harepus”, kunne jeg også se kommentarene som kom. Og det manglet ikke på skjellsord. Jeg engasjerte meg i “tråden” ved innledningsvis å fastslå at også jeg er skeptisk til Hanvolds og Visjon Norges måte å omtale pengegaver på. Jeg “dokumenterte” dette ved å vise til nettlederen jeg skrev på sambåndet.no etter Brennpunkt-programmet “Pengepredikanten” i oktober i fjor. (I min verden innebærer nettlederen en ganske sterk kritikk, der jeg faktisk stiller spørsmålet om evangeliet hindres ved denne kommunikasjonsformen.) Så la jeg til, i utgangspunktet henvendt til én bestemt Twitter-bruker som hadde kommentert videoen: “Går det ikke an å svare i en mer saklig form?” Vedkommende svarte meg egentlig ganske greit – og var åpen for at det var mulig å kommentere på en annen måte enn ved bruk av skjellsord.

En av de andre som hadde engasjert seg i debatten, tok imidlertid over dialogen med meg og fastslo at det skjellsordet som var brukt, og som – i sin opprinnelige betydning – nedkalte forbannelse over Jan Hanvold, var “en ganske presis beskrivelse”. (Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk forbund var forresten en av dem som trykket “liker” på denne tweeten. Jeg trodde da virkelig ikke at humanetikere mener at det finnes makter utenfor mennesket å nedkalle forbannelser fra!)

Hadde satt pris på en mørkemannsfri twitterfeed. Tar du hintet?

Jeg forsøkte meg med at karakteristikker sjelden er egnet til å skape en ønsket endring i adferd, men talte for døve ører. Da vedkommende i en senere tweet også kalte Jan Hanvold en “… svindler”, advarte jeg ham om at dette faktisk innebar å anklage en navngitt person for den straffbare handlingen bedrageri, og at det kunne medføre straffansvar for den som framsetter anklagen. Så vidt meg bekjent er det ikke tatt ut bedrageritiltale mot Jan Hanvold etter det som kom fram i “Pengepredikanten”. Et par andre Twitter-brukere engasjerte seg om akkurat dette poenget på saklig vis, mens reaksjonen fra den jeg opprinnelig kom med advarselen til, konkluderte slik: “Hadde satt pris på en mørkemannsfri twitterfeed. Tar du hintet?”

Slik jeg oppfattet det, ønsket han med andre ord ikke lenger å se tweets fra meg i sin “feed” eller nyhetsstrøm. Ettersom han allerede hadde valgt å “avfølge” meg er det for så vidt enkelt å “ta dette hintet” ved ikke lenger å “tagge” hans brukerkonto i mine tweets. I en tidligere dialog mellom oss to – før han “avfølgte” meg, og der vi også var uenig – gav han til kjenne at han var “litt overrasket over at du (altså jeg, min anm.) ennå ikke har fått med deg at vi (litt uklart hvem “vi” representerte, min anm.) har et helt annet verdisyn enn deg”. Det var for øvrig i denne dialogen han også satte merkelappen “mørkemann” på meg.

Jeg tror det er en rimelig tolkning at vedkommende Twitter-bruker har et ønske om at mine synspunkter ikke skal ha en plass i offentligheten

Etter å ha vært bruker av sosiale medier i noen år, og de siste årene også deltatt en god del i offentlig debatt på ulike arenaer, er jeg blitt relativt hardhudet. Det er ikke synd på meg. Jeg har likevel funnet grunn til å reflektere litt over den holdningen som kom til uttrykk i de to siste tweetene jeg nevnte, og det er da også grunnen til at jeg skriver dette. Jeg tror det er en rimelig tolkning at vedkommende Twitter-bruker (jeg har ikke noe behov for å identifisere ham) har et ønske om at mine synspunkter ikke skal ha en plass i offentligheten. Dette forsøkte han å oppnå på (i alle fall) tre måter:

  • Ved å sette merkelapp på meg (“mørkemann”) – som kanskje er det minst alvorlige.
  • Ved å forsøke å få meg til å tenke at mitt verdisyn er avvikende og som følge av det ikke har krav på noen plass i debatten.
  • Ved å be meg gjøre det jeg kan for å beskytte ham fra synspunktene mine – dersom jeg altså likevel skulle ha mot til fortsatt å fremme verdisynet mitt.

Jeg håper for så vidt at jeg tar feil, og jeg er selvsagt ikke den eneste som forsøkes påvirket av slike hersketeknikker. Jeg har heller ikke tenkt å slutte med å ytre meg, men jeg mener dette kan være et bidrag til en viktig debatt: Er det slik vi bør møte folk vi er uenig med, eller bør vi tåle andres argumenter og møte dem med våre egne? Trenger man å beskyttes fra synspunkter man er uenig i?

To ting til slutt:

  • Er det virkelig farlig å kalle noen en “svindler”på sosiale medier? Å beskylde noen for straffbare forhold (i dette tilfellet bedrageri) er ærekrenkende og kan bli straffet etter reglene om krenkelse av privatlivets fred.
  • Sier Bibelen noe om “gniere” og “gniergaver”? Sistnevnte uttrykk er brukt av Paulus i 2. Kor 9,5 (1988-oversettelsen). Se ellers nettlederen jeg lenket til innledningsvis.

(Illustrasjonsfoto: Bethany Legg/Unsplash.com)

 

Retten til liv er viktigst

Theresa Mays forslag for i større grad å forhindre terror, må vurderes seriøst. Det kan ikke være slik at menneskerettigheter er viktigere enn menneskeliv.

I en tale på et valgkamparrangement i Stoke-on-Trent 6. juni varslet britenes statsminister nye tiltak i kampen mot terror:

          Lengre fengselsstraffer for de som blir dømt for terrorhandlinger

          Å gjøre det enklere for myndighetene å deportere utenlandske terrormistenkte til «deres egne land»

          Å gjøre mer for å begrense bevegelsesfriheten til mennesker som er mistenkt for å være terrorister, når det er tilstrekkelig med bevis til å vite at de er en trussel, men ikke nok til å føre rettssak mot dem

Så la Theresa May til: «Dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre dette, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.»

De fleste overskrifter som er blitt laget på bakgrunn av dette, går ut på at Theresa May vil «skrote menneskerettighetene», noe som etter min mening er en tendensiøs gjengivelse av det hun sa. Det er måten menneskerettighetene er implementert i britisk lov på, statsministeren snakket om. Som kjent tapte Mays konservative parti flertallet i parlamentet i valget 8. juni, og siste nytt nå er at May har måttet legge bort forslagene sine som ledd i regjeringsforhandlingene med det nordirske partiet DUP.

Jeg tror likevel at britenes statsminister har helt rett i at terrortrusselen må møtes med virkemidler som – om nødvendig – også innebærer å endre dagens lovverk. To dager før May kom på banen, engasjerte jeg meg i en diskusjon på mikrobloggtjenesten Twitter. Den skulle komme til å vare i omtrent et døgn. Utgangspunktet var en rekke tweets fra den britiske menneskerettsadvokaten Adam Wagner. Med bakgrunn i terroraksjonen i London 3. juni skrev han blant annet at «våre borgerrettigheter (civil liberties) er designet for dette (min oversettelse).

Det som må kunne sies å utløse debatten, var da jeg repliserte på følgende måte: «Problemet er at disse rettighetene ikke er designet med tanke på mennesker som gjennomfører terrorhandlinger ved å utnytte de samme rettighetene».

Budskapet mitt er i korte trekk at når vi har å gjøre med mennesker som ikke respekterer, ja, som regelrett forakter de prinsippene som vestlige samfunn er bygd på – menneskerettighetene inkludert – så må disse menneskene behandles på en annen måte enn folk som faktisk har en grunnleggende respekt og forståelse for samfunnsoppbygningen og menneskets verdi. I motsatt fall brytes respekten for menneskerettighetene ned. Vi kan ikke lenger akseptere at menneskeliv går tapt fordi terrorister benytter seg av – og beskyttes av – lover og regler til å ta livet av andre mennesker.

Eksempelvis brakte avisen the Daily Mail 12. juni en bemerkelsesverdig historie om en mann fra Jordan som er dømt i seks tiltalepunkter for å ha vært i besittelse av materiale som retten fant var knyttet til terrorisme. Siden han kom til Storbritannia i 2001 har han mottatt 253.000 pund i fri rettshjelp, og deler av disse pengene bruker han nå på å motsette seg myndighetenes ønske om å få ham deportert. Mannen hevder det vil være brudd på menneskerettighetene hans å bli deportert til Jordan, fordi han der står i fare for å bli torturert.

Samme dag som May holdt sin tale, meldte CNN, med kilder i britisk etterretning, at 27 år gamle Khuram Butt tidligere var identifisert som en sikkerhetstrussel og var del av en anti-terroretterforskning i 2015. Ifølge CNNs kilder ble Butt etterforsket som del av en offensiv med sikte på å oppløse og destabilisere al-Muhajiroun, en ekstremistgruppe i Storbritannia som støttet terrorgruppa IS. Britisk-pakistanske Anjem Choudary var gruppens leder, og gjennom hans kjennskap til britisk lov, kunne gruppen åpent spre propaganda og drive rekrutteringsvirksomhet for al Qaeda og IS på britiske gater og streder. Fordi de visste hvordan de skulle formulere seg innenfor lovverket, var det vanskelig å anklage dem for dette.

Britiske The Telegraph skrev 6. juni at selv om Khuram Butt sto på liste hos den britiske sikkerhetstjenesten MI5 som en potensiell jihadist, hadde han kunnet få seg jobb på undergrunnsbanen (skal ha blitt sagt opp i oktober for gjentatte ganger ikke å ha møtt på jobb). Avisen The Guardian meldte at Butt medvirket i en dokumentar på TV-kanalen Channel 4 kalt «Jihadistene i nabohuset» (min oversettelse) som ble sendt i fjor.

Også mistenkt nummer to, Rachid Redouane, skal ifølge Sky News 6. juni ha vært en tilhenger av gruppen al-Muhajiroun. Den tredje mistenkte, Youssef Zaghba, var blitt rapport til britiske og marokkanske myndigheter av italiensk etterretning etter at han i fjor vår forsøkte å reise til Syria.

Flere aviser siterer sikkerhetskilder på at det finnes 23.000 ytterliggående muslimer i Storbritannia, og at 3000 anses for å være radikaliserte. I øyeblikket er det 500 overvåkingsoperasjoner i gang mot personer og organisasjoner som mistenkes for å støtte eller forberede terror. Det er blitt innvendt mot Theresa Mays forslag at det heller er flere politifolks som trengs, og det er nok riktig. Men jeg er enig med statsministeren i at politiet og etterretningsvesenet også må få lover som gjør at de kan gripe inn mot mistenkte terrorister før selve handlingen er utført. For når alt kommer til alt er det én av menneskerettighetene som er viktigere enn alle de andre – retten til liv.

Bilde: London Bridge fotografert 6. september 2013. Kilde: Digital-Designs/Wikimedia Commons

Jo, noe kan gjøres mot terror

Politisk kommentator Frithjof Jacobsen i VG var prisverdig klar i sin respons til onsdagens terrorangrep i London: Under tittelen “Europa under angrep” konkluderte han på følgende vis: “Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster.”

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept (senere oppdatert til fire) og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen fortsatt er forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen (det var blitt seint på kveld og jeg utelukker ikke at vedkommende hadde gått til ro).

Skill fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er blitt en del av den nye, “enkle” terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret sympatisører som ikke reiser til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises “uten å gjøre byene til festninger”.  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle om de skal beholde befolkningens tillit

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.

En utvidet versjon av innlegget kan leses på verdidebatt.no.

I innlegget på Verdidebatt utfordret jeg Vårt Land i forbindelse med lederartikkel 24. mars (som de ikke har publisert på nett). I kommentarfeltet i dette innlegget finnes det nærmeste jeg har kommet til å få et svar.

Bilde: Pullert som hindrer bilkjøring ved Sivdammen velferdssenter på Bryne

Ti dager som endret alt?

Presidenten i DR Kongo har ombestemt seg og går likevel ikke imot en benådning av drapsdømte Joshua French, og en benådning vil skje i løpet av året.

Slik lyder meldingen fra landets justisminister til NRK i dag. Nyheten framstår en smule overraskende sammenlignet med et svar utenriksminister Børge Brende ga til stortingsrepresentant Steinar Reiten for ti dager siden.

17. februar vurderte utenriksministeren det slik at “(…) en benådning er ikke lenger like sannsynlig”, og avisen Dagen gjorde nyheten kjent 18. februar. Brendes sammenligningsgrunnlag var vurderingen han gjorde da han 15. april i fjor svarte på et lignende spørsmål. I dette svaret ble det vist til at “myndighetene i DR Kongo hadde benådning av Joshua French til vurdering”, men – oppdaterer altså Brende 17. februar: “Siden den gang er vi informert om at en benådning ikke lenger er like sannsynlig.”

Informasjonen om denne angivelig endrede holdningen må etter all sannsynlighet ha kommet fra kongolesiske myndigheter. Tilsynelatende skjedde det altså først noe på de ti månedene mellom 15. april i fjor og 17. februar i år, for så å snu i stikk motsatt retning i løpet av ti dager i februar i år.

Svaret kan indirekte ligge i premisset for spørsmålet fra Reiten, selv om det nok ikke utelukkende var positivt vinklet fra hans side: “Den siste tiden har det vært stille rundt situasjonen til den norske statsborgeren Joshua Olav Danile Hodne French.” Seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) sier i alle fall til Dagsavisen i dag at “mye støy og stort medietrykk” har gjort saken mer komplisert å løse: “Det har ikke vært noen lett sak å finne en løsning på fra kongolesisk side. Men det har vært mindre trøkk de siste årene, og hvis denne saken nå får en løsning, kan én grunn være at man har kunnet jobbe mer i det stille med dette”, uttaler Bøås.

Selv oppga den kongolesiske utenriksministeren den utrettelige innsatsen til Joshuas French’ mor, Kari Hilde Hodne French, som en avgjørende begrunnelse. President Joseph Kabila synes rett og slett synd på henne. I tillegg, påpekte justisministeren, skal familien til drapsofferet fra 2009 ha forsonet seg med familien French.

Kanskje er det altså likevel ikke slik at man kan tvinge fram løsninger ved hjelp av mest mulig oppmerksomhet. Det gjør ikke akkurat redaktørers redaksjonelle vurderinger mindre kompliserte.

Bilde: Joshua French, detalj fra portrett
malt av Silje Høidal. Kilde: Wikimedia Commons

De hvites mann vant

Donald Trump lyktes med å bli oppfattet som talsmann for mennesker som lever under helt andre forhold og forutsetninger enn ham selv.

Forretningsmannen Donald Trump blir etter alt å dømme USAs 45. president. NRK1 slo dette fast kl. 07.40 i dag morges da valgmennene til delstaten Pennsylvania var i boks. At det kunne gå slik ble tydelig ganske tidlig på valgnatten, til mange observatørers overraskelse.

En av grunnene til at Trump vant, var at han fikk stemmene til hvite velgere uten høyere utdanning. Professor Frank Aarebrot trakk overfor NRK i natt særlig fram hvite menn med lav utdanning, men som likevel er i jobb. Ettersom utdanningsnivå også spiller inn på inntekt, kan vi gå utfra at Trumps kjernevelgere dermed er hvite menn med lav utdanning i jobber med lav inntekt. Denne velgergruppen er samtidig blant de som oftest benytter seg av stemmeretten.

The New York Times skriver at velgere med lav utdanning vanligvis har stemt på det demokratiske partiet, mens  velgere med høyere inntekt har lent seg mot republikanerne. Basert på valgdagsmålinger viser storavisen at i årets valgkamp har inntektsnivå på en markert måte delt mellom velgerne, til fordel for Donald Trump.

Demografien eller sammensetningen av befolkningen har også spilt en viktig rolle. Svarte, spanskættede og amerikanere med asiatisk opphav støttet i hovedsak Clinton i årets valg, men likevel i mindre grad enn tilfellet var da Barack Obama ble gjenvalgt for fire år siden. Samtidig var Trumps oppslutning blant hvite noe høyere enn det som har vært tilfellet for tidligere republikanske presidentkandidater.

I tillegg viser valgdagsmålingene også at samtidig som Trump økte støtten fra menn, mistet han nesten ikke støtte blant kvinnelige velgere.

Valgresultatet kan umiddelbart tolkes på flere måter. Hvite med lav utdanning og lav inntekt har åpenbart følt seg oversett de siste årene, samtidig som de nok føler seg truet av en globalisert økonomi der de ser sine jobber, eksempelvis i industrien, truet av at bedrifter flytter virksomhet til land med enda lavere kostnader. Slik sett er det positivt at denne velgergruppen nå tilsynelatende er blitt tatt på alvor gjennom Donald Trumps kandidatur.

Paradokset er likevel at Trump jo ikke er et eksempel på den amerikanske drømmen, altså at man bygger seg opp fra filler til rikdom (rags to riches). Tvertimot ble han født med sølvskei i munnen og ble hjulpet i gang av et stort lån fra sin far. Det er også nok av eksempler på at han eksempelvis har behandlet leverandører og ansatte dårlig, ved for eksempel ikke å betale for varer og tjenester i byggeprosjekter. Mange av den velgergruppen som har støttet ham, kan altså ha blitt rammet av hans nådeløse forretningsvirksomhet.

Mange av den velgergruppen som har støttet ham, kan altså ha blitt rammet av hans nådeløse forretningsvirksomhet.

Utfordringen for eiendomsmagnaten som har null politisk erfaring, er hvordan han nå skal oppfylle løftene som ligger i slagordet (først brukt på 1920-tallet) om å “gjøre Amerika sterkt igjen”. Vil han kunne oppfylle forventningene om å skape millioner av nye jobber og hindre ytterligere utflagging?

For konservative kristne blir det ikke minst også spennende om Trump kommer til å stå ved løftene om å nominere konservative dommere til Høyesterett. Det kan i sin tur føre til endret politikk hva gjelder abort, ekteskap og religionsfrihet. Ettersom republikanerne ser ut til å beholde flertallet i Kongressen, vil Trump også kunne få disse nominasjonene godkjent. Sett fra et konservativt kristent synspunkt er det selvsagt gledelig. Det er likevel grunn til å ta forbehold her, for Trump har skiftet syn i disse spørsmålene flere ganger de siste årene.

Spennende – om det er det riktige ordet – blir det også i hvor stor grad han vil isolere USA utenrikspolitisk og om han vil gjøre alvor av truslene om å svekke Nato. Det vil i så fall være høyst uheldig for Norge og andre allierte, ikke minst i en verden preget av terror. Frank Aarebrot har påpekt at han frykter Trump mer i rollen som øverstkommanderende for USAs væpnede styrker enn som president, og det er jeg enig i.

Foto: Michael Vadon/Wikimedia Commons

Rettsløse idrettsutøvere 

Norge og alle andre OL-deltakende land lot seg presse til å innføre regler som åpenbart setter kampen mot doping høyere enn utøvernes rettssikkerhet. Johaug-saken gir grunnlag for å sette alvorlige spørsmålstegn ved denne delen av regelverket.

“Objektivt ansvar” – ansvar uten skyld – kalles prinsippet som nå er i ferd med å ramme Therese Johaug med full tyngde. Ifølge jusinfo.no ble dette ansvaret først opprettet med tanke på farlige industrivirksomheter som hadde så stor skadeevne at det var urimelig at den som ble utsatt for skade, skulle bære risikoen. Det ble da også kalt “farlig bedrift-ansvaret”.

På midten av 2000-tallet ble dette prinsippet tatt inn det norske regelverket for idrettsutøvere. Bakgrunnen var at det internasjonale antidopingbyrået (Wada) hadde innført det i sine standardregler. Ifølge en artikkel i Aftenposten opprinnelig publisert 26. februar 2004, krever Den internasjonale olympiske komité at samtlige land som ønsker å delta i de olympiske leker, må innføre desse standardreglene.

– Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt, erklærer advokat Gunnar Martin Kjenner overfor Aftenposten 14. oktober i år – i forbindelse med Johaug-saken.

Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt

Som tidligere rettsreporter må jeg si meg enig. Her snus altså prinsippene på hodet sammenlignet med det som er gjeldende i strafferetten. I en straffesak er det en selvfølge at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden og følgelig må føre bevis – utover enhver rimelig tvil – for at den som er tiltalt, er skyldig. Hvis ikke påtalemyndigheten klarer det, blir  saken enten henlagt før den kommer til retten, eller den anklagede blir frifunnet.

Syklisten Anita Valen, skiløperen Ine Wigernæs og den avdøde spydkasteren Pål Arne Fagernes avla alle tre positiv dopingprøve – slik Therese Johaug har gjort – uten at dette førte til at de ble dømt for dopingmisbruk i Norge. Før de nye Wada-reglene ble innført, var altså ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse, går det fram av den nevnte Aftenposten-artikkelen fra 2004. Den ble skrevet av to tidligere toppidrettsutøvere, advokat Jeppe Normann, som førte saken for Pål Arne Fagernes i idrettens organer, og advokatfullmektig Lars Forberg, som var med i styret for Norsk idrettsjuridisk forening.

Før de nye Wada-reglene ble innført, var ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse

En idrettsutøver som har avlagt en positiv dopingprøve, må altså i dag selv bevise sin uskyld – uansett omstendigheter. Og selv om vedkommende skulle klare det, er ikke frikjennelse et alternativ, bare bortfall av straff eller straffenedsettelse. Det kan igjen føre til at utøveren mister sponsoravtaler og – uansett omstendigheter – for alltid vil ha dopingstempelet hengende over seg.

Det eneste eksempel som nevnes i Wada-reglene som kan gi bortfall av straff, er dersom utøveren kan bevise at han eller hun er utsatt for sabotasje av en konkurrent. Dersom utøverens trener eller andre i kretsen rundt, har gitt en uvitende utøver det forbudte stoffet, medfører det derimot ikke at straffen bortfaller. En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, slik tilfellet er dersom vi skal legge forklaringene fra Therese Johaug og hennes lege til grunn, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld og må også selv dekke advokatkostnader.

En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld

Ifølge Normann og Forberg ble Anita Valen og Ine Wigernæs frikjent av idrettens domsorganer fordi de ikke hadde utvist en tilstrekkelig grad av skyld. Pål Arne Fagernes ble frikjent fordi han åpenbart ikke hadde inntatt det forbudte stoffet i noen idrettslig sammenheng. En slik mulighet for konkret bevisvurdering har Norge og andre land nå altså latt gå fra seg.

“På tross av at det “bare” dreier seg om idrett, vil nok en dom mot en folkekjær idrettsstjerne som medfører at utøveren stemples som en “sviker”, forhindres fra å utøve sitt yrke og mister store inntekter, oppfattes som et grovt justismord dersom utøveren etter vår allmenne rettsoppfatning er uskyldig”, avslutter Normann og Forberg sin leseverdige artikkel.

Alle de som nå snakker om at det “må være slik” – altså et ansvar for idrettsutøvere som opprinnelig var tenkt for farlige bedrifter, må samtidig forklare hvorfor de mener mest mulig “effektive” virkemidler mot doping er viktigere enn enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Bildet av Therese Johaug ble tatt 18. januar 2013. Foto: Wikimedia Commons/Slawek

Blog at WordPress.com.

Up ↑