Skip to content

Uenighet og utestengelse

Så har jeg opplevd å bli erklært uønsket i en nyhetsstrøm på Twitter. Hvordan takler vi uenighet på sosiale medier?

En av de jeg følger på Twitter, kaller seg “Helene Harepus” og har gjort det til en oppgave å følge med på TV Visjon Norge og pastor og redaktør Jan Hanvold. 3. august publiserte hun følgende tweet:

Som det framgår, førte denne tweeten, med den inkluderte videoen, til mange reaksjoner. De kom som kommentarer (i skrivende stund 57), retweets (altså at brukere som følger “Helene Harepus”, sender tweeten videre til sine følgere igjen, 286 stk.) og “liker”-klikk (som i dette tilfellet nok ikke signaliserer positive følelser overfor det som kommer fram på videoen, hele 340).

Ettersom jeg altså følger “Helene Harepus”, kunne jeg også se kommentarene som kom. Og det manglet ikke på skjellsord. Jeg engasjerte meg i “tråden” ved innledningsvis å fastslå at også jeg er skeptisk til Hanvolds og Visjon Norges måte å omtale pengegaver på. Jeg “dokumenterte” dette ved å vise til nettlederen jeg skrev på sambåndet.no etter Brennpunkt-programmet “Pengepredikanten” i oktober i fjor. (I min verden innebærer nettlederen en ganske sterk kritikk, der jeg faktisk stiller spørsmålet om evangeliet hindres ved denne kommunikasjonsformen.) Så la jeg til, i utgangspunktet henvendt til én bestemt Twitter-bruker som hadde kommentert videoen: “Går det ikke an å svare i en mer saklig form?” Vedkommende svarte meg egentlig ganske greit – og var åpen for at det var mulig å kommentere på en annen måte enn ved bruk av skjellsord.

En av de andre som hadde engasjert seg i debatten, tok imidlertid over dialogen med meg og fastslo at det skjellsordet som var brukt, og som – i sin opprinnelige betydning – nedkalte forbannelse over Jan Hanvold, var “en ganske presis beskrivelse”. (Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk forbund var forresten en av dem som trykket “liker” på denne tweeten. Jeg trodde da virkelig ikke at humanetikere mener at det finnes makter utenfor mennesket å nedkalle forbannelser fra!)

Hadde satt pris på en mørkemannsfri twitterfeed. Tar du hintet?

Jeg forsøkte meg med at karakteristikker sjelden er egnet til å skape en ønsket endring i adferd, men talte for døve ører. Da vedkommende i en senere tweet også kalte Jan Hanvold en “… svindler”, advarte jeg ham om at dette faktisk innebar å anklage en navngitt person for den straffbare handlingen bedrageri, og at det kunne medføre straffansvar for den som framsetter anklagen. Så vidt meg bekjent er det ikke tatt ut bedrageritiltale mot Jan Hanvold etter det som kom fram i “Pengepredikanten”. Et par andre Twitter-brukere engasjerte seg om akkurat dette poenget på saklig vis, mens reaksjonen fra den jeg opprinnelig kom med advarselen til, konkluderte slik: “Hadde satt pris på en mørkemannsfri twitterfeed. Tar du hintet?”

Slik jeg oppfattet det, ønsket han med andre ord ikke lenger å se tweets fra meg i sin “feed” eller nyhetsstrøm. Ettersom han allerede hadde valgt å “avfølge” meg er det for så vidt enkelt å “ta dette hintet” ved ikke lenger å “tagge” hans brukerkonto i mine tweets. I en tidligere dialog mellom oss to – før han “avfølgte” meg, og der vi også var uenig – gav han til kjenne at han var “litt overrasket over at du (altså jeg, min anm.) ennå ikke har fått med deg at vi (litt uklart hvem “vi” representerte, min anm.) har et helt annet verdisyn enn deg”. Det var for øvrig i denne dialogen han også satte merkelappen “mørkemann” på meg.

Jeg tror det er en rimelig tolkning at vedkommende Twitter-bruker har et ønske om at mine synspunkter ikke skal ha en plass i offentligheten

Etter å ha vært bruker av sosiale medier i noen år, og de siste årene også deltatt en god del i offentlig debatt på ulike arenaer, er jeg blitt relativt hardhudet. Det er ikke synd på meg. Jeg har likevel funnet grunn til å reflektere litt over den holdningen som kom til uttrykk i de to siste tweetene jeg nevnte, og det er da også grunnen til at jeg skriver dette. Jeg tror det er en rimelig tolkning at vedkommende Twitter-bruker (jeg har ikke noe behov for å identifisere ham) har et ønske om at mine synspunkter ikke skal ha en plass i offentligheten. Dette forsøkte han å oppnå på (i alle fall) tre måter:

  • Ved å sette merkelapp på meg (“mørkemann”) – som kanskje er det minst alvorlige.
  • Ved å forsøke å få meg til å tenke at mitt verdisyn er avvikende og som følge av det ikke har krav på noen plass i debatten.
  • Ved å be meg gjøre det jeg kan for å beskytte ham fra synspunktene mine – dersom jeg altså likevel skulle ha mot til fortsatt å fremme verdisynet mitt.

Jeg håper for så vidt at jeg tar feil, og jeg er selvsagt ikke den eneste som forsøkes påvirket av slike hersketeknikker. Jeg har heller ikke tenkt å slutte med å ytre meg, men jeg mener dette kan være et bidrag til en viktig debatt: Er det slik vi bør møte folk vi er uenig med, eller bør vi tåle andres argumenter og møte dem med våre egne? Trenger man å beskyttes fra synspunkter man er uenig i?

To ting til slutt:

  • Er det virkelig farlig å kalle noen en “svindler”på sosiale medier? Å beskylde noen for straffbare forhold (i dette tilfellet bedrageri) er ærekrenkende og kan bli straffet etter reglene om krenkelse av privatlivets fred.
  • Sier Bibelen noe om “gniere” og “gniergaver”? Sistnevnte uttrykk er brukt av Paulus i 2. Kor 9,5 (1988-oversettelsen). Se ellers nettlederen jeg lenket til innledningsvis.

(Illustrasjonsfoto: Bethany Legg/Unsplash.com)

 

Advertisements

Retten til liv er viktigst

Theresa Mays forslag for i større grad å forhindre terror, må vurderes seriøst. Det kan ikke være slik at menneskerettigheter er viktigere enn menneskeliv.

I en tale på et valgkamparrangement i Stoke-on-Trent 6. juni varslet britenes statsminister nye tiltak i kampen mot terror:

          Lengre fengselsstraffer for de som blir dømt for terrorhandlinger

          Å gjøre det enklere for myndighetene å deportere utenlandske terrormistenkte til «deres egne land»

          Å gjøre mer for å begrense bevegelsesfriheten til mennesker som er mistenkt for å være terrorister, når det er tilstrekkelig med bevis til å vite at de er en trussel, men ikke nok til å føre rettssak mot dem

Så la Theresa May til: «Dersom våre menneskerettighetslover hindrer oss i å gjøre dette, vil vi endre lovene slik at vi kan gjøre det.»

De fleste overskrifter som er blitt laget på bakgrunn av dette, går ut på at Theresa May vil «skrote menneskerettighetene», noe som etter min mening er en tendensiøs gjengivelse av det hun sa. Det er måten menneskerettighetene er implementert i britisk lov på, statsministeren snakket om. Som kjent tapte Mays konservative parti flertallet i parlamentet i valget 8. juni, og siste nytt nå er at May har måttet legge bort forslagene sine som ledd i regjeringsforhandlingene med det nordirske partiet DUP.

Jeg tror likevel at britenes statsminister har helt rett i at terrortrusselen må møtes med virkemidler som – om nødvendig – også innebærer å endre dagens lovverk. To dager før May kom på banen, engasjerte jeg meg i en diskusjon på mikrobloggtjenesten Twitter. Den skulle komme til å vare i omtrent et døgn. Utgangspunktet var en rekke tweets fra den britiske menneskerettsadvokaten Adam Wagner. Med bakgrunn i terroraksjonen i London 3. juni skrev han blant annet at «våre borgerrettigheter (civil liberties) er designet for dette (min oversettelse).

Det som må kunne sies å utløse debatten, var da jeg repliserte på følgende måte: «Problemet er at disse rettighetene ikke er designet med tanke på mennesker som gjennomfører terrorhandlinger ved å utnytte de samme rettighetene».

Budskapet mitt er i korte trekk at når vi har å gjøre med mennesker som ikke respekterer, ja, som regelrett forakter de prinsippene som vestlige samfunn er bygd på – menneskerettighetene inkludert – så må disse menneskene behandles på en annen måte enn folk som faktisk har en grunnleggende respekt og forståelse for samfunnsoppbygningen og menneskets verdi. I motsatt fall brytes respekten for menneskerettighetene ned. Vi kan ikke lenger akseptere at menneskeliv går tapt fordi terrorister benytter seg av – og beskyttes av – lover og regler til å ta livet av andre mennesker.

Eksempelvis brakte avisen the Daily Mail 12. juni en bemerkelsesverdig historie om en mann fra Jordan som er dømt i seks tiltalepunkter for å ha vært i besittelse av materiale som retten fant var knyttet til terrorisme. Siden han kom til Storbritannia i 2001 har han mottatt 253.000 pund i fri rettshjelp, og deler av disse pengene bruker han nå på å motsette seg myndighetenes ønske om å få ham deportert. Mannen hevder det vil være brudd på menneskerettighetene hans å bli deportert til Jordan, fordi han der står i fare for å bli torturert.

Samme dag som May holdt sin tale, meldte CNN, med kilder i britisk etterretning, at 27 år gamle Khuram Butt tidligere var identifisert som en sikkerhetstrussel og var del av en anti-terroretterforskning i 2015. Ifølge CNNs kilder ble Butt etterforsket som del av en offensiv med sikte på å oppløse og destabilisere al-Muhajiroun, en ekstremistgruppe i Storbritannia som støttet terrorgruppa IS. Britisk-pakistanske Anjem Choudary var gruppens leder, og gjennom hans kjennskap til britisk lov, kunne gruppen åpent spre propaganda og drive rekrutteringsvirksomhet for al Qaeda og IS på britiske gater og streder. Fordi de visste hvordan de skulle formulere seg innenfor lovverket, var det vanskelig å anklage dem for dette.

Britiske The Telegraph skrev 6. juni at selv om Khuram Butt sto på liste hos den britiske sikkerhetstjenesten MI5 som en potensiell jihadist, hadde han kunnet få seg jobb på undergrunnsbanen (skal ha blitt sagt opp i oktober for gjentatte ganger ikke å ha møtt på jobb). Avisen The Guardian meldte at Butt medvirket i en dokumentar på TV-kanalen Channel 4 kalt «Jihadistene i nabohuset» (min oversettelse) som ble sendt i fjor.

Også mistenkt nummer to, Rachid Redouane, skal ifølge Sky News 6. juni ha vært en tilhenger av gruppen al-Muhajiroun. Den tredje mistenkte, Youssef Zaghba, var blitt rapport til britiske og marokkanske myndigheter av italiensk etterretning etter at han i fjor vår forsøkte å reise til Syria.

Flere aviser siterer sikkerhetskilder på at det finnes 23.000 ytterliggående muslimer i Storbritannia, og at 3000 anses for å være radikaliserte. I øyeblikket er det 500 overvåkingsoperasjoner i gang mot personer og organisasjoner som mistenkes for å støtte eller forberede terror. Det er blitt innvendt mot Theresa Mays forslag at det heller er flere politifolks som trengs, og det er nok riktig. Men jeg er enig med statsministeren i at politiet og etterretningsvesenet også må få lover som gjør at de kan gripe inn mot mistenkte terrorister før selve handlingen er utført. For når alt kommer til alt er det én av menneskerettighetene som er viktigere enn alle de andre – retten til liv.

Bilde: London Bridge fotografert 6. september 2013. Kilde: Digital-Designs/Wikimedia Commons

Jo, noe kan gjøres mot terror

Politisk kommentator Frithjof Jacobsen i VG var prisverdig klar i sin respons til onsdagens terrorangrep i London: Under tittelen “Europa under angrep” konkluderte han på følgende vis: “Terrortrusselen (…) gnager løs på fundamenter i samfunnene våre. Tillit, åpenhet, inkludering og frihet. Det må vi snart ta inn over oss og gjøre noe med. Virkemidlene må tilpasses truslenes omfang og karakter. Og vi må forstå at friheten noen ganger koster.”

Jeg er enig og skrev tilsvarende selv etter angrepet på Paris i november 2015. Da jeg etter også å ha lyttet til blant andre Jacobsen på Debatten på NRK1 torsdag kveld, delte VG-kommentatorens artikkel på mikrobloggsamfunnet Twitter, havnet jeg i debatt med to andre twitrere. Mine motdebattanters perspektiv var et helt annet enn Frithjof Jacobsens og mitt eget: en påstand om at antall terrorangrep har gått ned, og at det er dette man bør være opptatt av. I en situasjon der tre uskyldige mennesker var drept (senere oppdatert til fire) og et femtitall skadet, var man med andre ord mer opptatt av å diskutere statistikk enn hvilke tiltak som kan settes inn for å begrense terror.

Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen fortsatt er forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger

Går man 40 år tilbake i tid, er det mulig man kan påvise en nedgang i antall terrortilfeller. Men fra juli 2012 til juli 2016 var det 12 terrorangrep innenfor EU-området, med flere hundre drepte. Det jeg ikke skjønner, er hvorfor responsen fra noen da fortsatt er å forsøke å holde befolkningen sovende med statistikk og sannsynlighetsberegninger. De velmenende, liberale kommuniserer som om europeiske samfunn skal svelge unna hvert angrep, trøste seg med tall og vente på det neste anslaget. Hvor lenge skal “vi” tenke slik?

For, som den ene av mine motdebattanter skrev: “Tror du seriøst på et samfunn der vi kan hindre en mann med en bil og en kniv å kjøre inn i en folkemengde? Hva er din løsning?” Endelig var han inne på et konstruktivt spor, men da jeg svarte at det tror jeg faktisk på og antydet et mulig tiltak, ble det slutt på responsen (det var blitt seint på kveld og jeg utelukker ikke at vedkommende hadde gått til ro).

Skill fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter

Bruk av kjøretøy som drapsvåpen er blitt en del av den nye, “enkle” terroren etter at terroristgruppene IS og al-Qaeda oppfordret sympatisører som ikke reiser til Syria eller Irak, å kjempe for de islamistenes sak på denne måten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at myndighetene da må sette inn mer robuste tiltak mot nettopp det. Og ett slikt tiltak er verken veldig komplisert eller kostbart – nemlig å skille fortau, bussholdeplasser, inngangspartier og åpne plasser fra trafikkerte gater med eksempelvis kraftige pullerter.

Det finnes allerede slike som kan stoppe kjøretøy som holder en hastighet på 80 kilometer i timen. Ifølge en artikkel i The Guardian finnes det planer for hvordan slike fysiske hindringer kan reises “uten å gjøre byene til festninger”.  Artikkelen kan også fortelle at da Arsenal åpnet ny stadion i 2006, var flere slike fysiske hindringer inkorporert i selve arkitekturen. Også gateløp inn mot sårbare områder der det samles mye folk, kan designes for å hindre kjøretøy i å bygge seg opp hastighet. I angrepet mot flyplassen i Glasgow i 2007 fikk betongpullertene utenfor æren for å ha stoppet et kjøretøy fra å brase inn i terminalbygget.

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle om de skal beholde befolkningens tillit

Europeiske myndigheter, norske inkludert, må nå handle – om de, som Frithjof Jacobsen påpeker, skal beholde befolkningens tillit. Når man vil anlegge sensorer i veibanen for å straffe mennesker som anser at piggdekk er nødvendig for å kjøre trygt på vinterføre, kan det ikke være for mye forlangt å be om fysisk beskyttelse mot mennesker som bruker bilen som drapsvåpen.

En utvidet versjon av innlegget kan leses på verdidebatt.no.

I innlegget på Verdidebatt utfordret jeg Vårt Land i forbindelse med lederartikkel 24. mars (som de ikke har publisert på nett). I kommentarfeltet i dette innlegget finnes det nærmeste jeg har kommet til å få et svar.

Bilde: Pullert som hindrer bilkjøring ved Sivdammen velferdssenter på Bryne

Ti dager som endret alt?

Presidenten i DR Kongo har ombestemt seg og går likevel ikke imot en benådning av drapsdømte Joshua French, og en benådning vil skje i løpet av året.

Slik lyder meldingen fra landets justisminister til NRK i dag. Nyheten framstår en smule overraskende sammenlignet med et svar utenriksminister Børge Brende ga til stortingsrepresentant Steinar Reiten for ti dager siden.

17. februar vurderte utenriksministeren det slik at “(…) en benådning er ikke lenger like sannsynlig”, og avisen Dagen gjorde nyheten kjent 18. februar. Brendes sammenligningsgrunnlag var vurderingen han gjorde da han 15. april i fjor svarte på et lignende spørsmål. I dette svaret ble det vist til at “myndighetene i DR Kongo hadde benådning av Joshua French til vurdering”, men – oppdaterer altså Brende 17. februar: “Siden den gang er vi informert om at en benådning ikke lenger er like sannsynlig.”

Informasjonen om denne angivelig endrede holdningen må etter all sannsynlighet ha kommet fra kongolesiske myndigheter. Tilsynelatende skjedde det altså først noe på de ti månedene mellom 15. april i fjor og 17. februar i år, for så å snu i stikk motsatt retning i løpet av ti dager i februar i år.

Svaret kan indirekte ligge i premisset for spørsmålet fra Reiten, selv om det nok ikke utelukkende var positivt vinklet fra hans side: “Den siste tiden har det vært stille rundt situasjonen til den norske statsborgeren Joshua Olav Danile Hodne French.” Seniorforsker Morten Bøås ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) sier i alle fall til Dagsavisen i dag at “mye støy og stort medietrykk” har gjort saken mer komplisert å løse: “Det har ikke vært noen lett sak å finne en løsning på fra kongolesisk side. Men det har vært mindre trøkk de siste årene, og hvis denne saken nå får en løsning, kan én grunn være at man har kunnet jobbe mer i det stille med dette”, uttaler Bøås.

Selv oppga den kongolesiske utenriksministeren den utrettelige innsatsen til Joshuas French’ mor, Kari Hilde Hodne French, som en avgjørende begrunnelse. President Joseph Kabila synes rett og slett synd på henne. I tillegg, påpekte justisministeren, skal familien til drapsofferet fra 2009 ha forsonet seg med familien French.

Kanskje er det altså likevel ikke slik at man kan tvinge fram løsninger ved hjelp av mest mulig oppmerksomhet. Det gjør ikke akkurat redaktørers redaksjonelle vurderinger mindre kompliserte.

Bilde: Joshua French, detalj fra portrett
malt av Silje Høidal. Kilde: Wikimedia Commons

De hvites mann vant

Donald Trump lyktes med å bli oppfattet som talsmann for mennesker som lever under helt andre forhold og forutsetninger enn ham selv.

Forretningsmannen Donald Trump blir etter alt å dømme USAs 45. president. NRK1 slo dette fast kl. 07.40 i dag morges da valgmennene til delstaten Pennsylvania var i boks. At det kunne gå slik ble tydelig ganske tidlig på valgnatten, til mange observatørers overraskelse.

En av grunnene til at Trump vant, var at han fikk stemmene til hvite velgere uten høyere utdanning. Professor Frank Aarebrot trakk overfor NRK i natt særlig fram hvite menn med lav utdanning, men som likevel er i jobb. Ettersom utdanningsnivå også spiller inn på inntekt, kan vi gå utfra at Trumps kjernevelgere dermed er hvite menn med lav utdanning i jobber med lav inntekt. Denne velgergruppen er samtidig blant de som oftest benytter seg av stemmeretten.

The New York Times skriver at velgere med lav utdanning vanligvis har stemt på det demokratiske partiet, mens  velgere med høyere inntekt har lent seg mot republikanerne. Basert på valgdagsmålinger viser storavisen at i årets valgkamp har inntektsnivå på en markert måte delt mellom velgerne, til fordel for Donald Trump.

Demografien eller sammensetningen av befolkningen har også spilt en viktig rolle. Svarte, spanskættede og amerikanere med asiatisk opphav støttet i hovedsak Clinton i årets valg, men likevel i mindre grad enn tilfellet var da Barack Obama ble gjenvalgt for fire år siden. Samtidig var Trumps oppslutning blant hvite noe høyere enn det som har vært tilfellet for tidligere republikanske presidentkandidater.

I tillegg viser valgdagsmålingene også at samtidig som Trump økte støtten fra menn, mistet han nesten ikke støtte blant kvinnelige velgere.

Valgresultatet kan umiddelbart tolkes på flere måter. Hvite med lav utdanning og lav inntekt har åpenbart følt seg oversett de siste årene, samtidig som de nok føler seg truet av en globalisert økonomi der de ser sine jobber, eksempelvis i industrien, truet av at bedrifter flytter virksomhet til land med enda lavere kostnader. Slik sett er det positivt at denne velgergruppen nå tilsynelatende er blitt tatt på alvor gjennom Donald Trumps kandidatur.

Paradokset er likevel at Trump jo ikke er et eksempel på den amerikanske drømmen, altså at man bygger seg opp fra filler til rikdom (rags to riches). Tvertimot ble han født med sølvskei i munnen og ble hjulpet i gang av et stort lån fra sin far. Det er også nok av eksempler på at han eksempelvis har behandlet leverandører og ansatte dårlig, ved for eksempel ikke å betale for varer og tjenester i byggeprosjekter. Mange av den velgergruppen som har støttet ham, kan altså ha blitt rammet av hans nådeløse forretningsvirksomhet.

Mange av den velgergruppen som har støttet ham, kan altså ha blitt rammet av hans nådeløse forretningsvirksomhet.

Utfordringen for eiendomsmagnaten som har null politisk erfaring, er hvordan han nå skal oppfylle løftene som ligger i slagordet (først brukt på 1920-tallet) om å “gjøre Amerika sterkt igjen”. Vil han kunne oppfylle forventningene om å skape millioner av nye jobber og hindre ytterligere utflagging?

For konservative kristne blir det ikke minst også spennende om Trump kommer til å stå ved løftene om å nominere konservative dommere til Høyesterett. Det kan i sin tur føre til endret politikk hva gjelder abort, ekteskap og religionsfrihet. Ettersom republikanerne ser ut til å beholde flertallet i Kongressen, vil Trump også kunne få disse nominasjonene godkjent. Sett fra et konservativt kristent synspunkt er det selvsagt gledelig. Det er likevel grunn til å ta forbehold her, for Trump har skiftet syn i disse spørsmålene flere ganger de siste årene.

Spennende – om det er det riktige ordet – blir det også i hvor stor grad han vil isolere USA utenrikspolitisk og om han vil gjøre alvor av truslene om å svekke Nato. Det vil i så fall være høyst uheldig for Norge og andre allierte, ikke minst i en verden preget av terror. Frank Aarebrot har påpekt at han frykter Trump mer i rollen som øverstkommanderende for USAs væpnede styrker enn som president, og det er jeg enig i.

Foto: Michael Vadon/Wikimedia Commons

Rettsløse idrettsutøvere 

Norge og alle andre OL-deltakende land lot seg presse til å innføre regler som åpenbart setter kampen mot doping høyere enn utøvernes rettssikkerhet. Johaug-saken gir grunnlag for å sette alvorlige spørsmålstegn ved denne delen av regelverket.

“Objektivt ansvar” – ansvar uten skyld – kalles prinsippet som nå er i ferd med å ramme Therese Johaug med full tyngde. Ifølge jusinfo.no ble dette ansvaret først opprettet med tanke på farlige industrivirksomheter som hadde så stor skadeevne at det var urimelig at den som ble utsatt for skade, skulle bære risikoen. Det ble da også kalt “farlig bedrift-ansvaret”.

På midten av 2000-tallet ble dette prinsippet tatt inn det norske regelverket for idrettsutøvere. Bakgrunnen var at det internasjonale antidopingbyrået (Wada) hadde innført det i sine standardregler. Ifølge en artikkel i Aftenposten opprinnelig publisert 26. februar 2004, krever Den internasjonale olympiske komité at samtlige land som ønsker å delta i de olympiske leker, må innføre desse standardreglene.

– Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt, erklærer advokat Gunnar Martin Kjenner overfor Aftenposten 14. oktober i år – i forbindelse med Johaug-saken.

Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt

Som tidligere rettsreporter må jeg si meg enig. Her snus altså prinsippene på hodet sammenlignet med det som er gjeldende i strafferetten. I en straffesak er det en selvfølge at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden og følgelig må føre bevis – utover enhver rimelig tvil – for at den som er tiltalt, er skyldig. Hvis ikke påtalemyndigheten klarer det, blir  saken enten henlagt før den kommer til retten, eller den anklagede blir frifunnet.

Syklisten Anita Valen, skiløperen Ine Wigernæs og den avdøde spydkasteren Pål Arne Fagernes avla alle tre positiv dopingprøve – slik Therese Johaug har gjort – uten at dette førte til at de ble dømt for dopingmisbruk i Norge. Før de nye Wada-reglene ble innført, var altså ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse, går det fram av den nevnte Aftenposten-artikkelen fra 2004. Den ble skrevet av to tidligere toppidrettsutøvere, advokat Jeppe Normann, som førte saken for Pål Arne Fagernes i idrettens organer, og advokatfullmektig Lars Forberg, som var med i styret for Norsk idrettsjuridisk forening.

Før de nye Wada-reglene ble innført, var ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse

En idrettsutøver som har avlagt en positiv dopingprøve, må altså i dag selv bevise sin uskyld – uansett omstendigheter. Og selv om vedkommende skulle klare det, er ikke frikjennelse et alternativ, bare bortfall av straff eller straffenedsettelse. Det kan igjen føre til at utøveren mister sponsoravtaler og – uansett omstendigheter – for alltid vil ha dopingstempelet hengende over seg.

Det eneste eksempel som nevnes i Wada-reglene som kan gi bortfall av straff, er dersom utøveren kan bevise at han eller hun er utsatt for sabotasje av en konkurrent. Dersom utøverens trener eller andre i kretsen rundt, har gitt en uvitende utøver det forbudte stoffet, medfører det derimot ikke at straffen bortfaller. En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, slik tilfellet er dersom vi skal legge forklaringene fra Therese Johaug og hennes lege til grunn, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld og må også selv dekke advokatkostnader.

En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld

Ifølge Normann og Forberg ble Anita Valen og Ine Wigernæs frikjent av idrettens domsorganer fordi de ikke hadde utvist en tilstrekkelig grad av skyld. Pål Arne Fagernes ble frikjent fordi han åpenbart ikke hadde inntatt det forbudte stoffet i noen idrettslig sammenheng. En slik mulighet for konkret bevisvurdering har Norge og andre land nå altså latt gå fra seg.

“På tross av at det “bare” dreier seg om idrett, vil nok en dom mot en folkekjær idrettsstjerne som medfører at utøveren stemples som en “sviker”, forhindres fra å utøve sitt yrke og mister store inntekter, oppfattes som et grovt justismord dersom utøveren etter vår allmenne rettsoppfatning er uskyldig”, avslutter Normann og Forberg sin leseverdige artikkel.

Alle de som nå snakker om at det “må være slik” – altså et ansvar for idrettsutøvere som opprinnelig var tenkt for farlige bedrifter, må samtidig forklare hvorfor de mener mest mulig “effektive” virkemidler mot doping er viktigere enn enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Bildet av Therese Johaug ble tatt 18. januar 2013. Foto: Wikimedia Commons/Slawek

Tyskland satt på prøve

«Uansett hva de neste dagene måtte bringe, vil Tyskland være et forandret land», skrev den tyske journalisten Christoph Strack i en kommentarartikkel publisert av kringkastingsorganisasjonen Deutche Welle (DW) lørdag 23. juli.

Bakgrunnen er blant annet skytingen i München kvelden før, der ni personer ble drept av en 18 år gammel pistolmann med både iransk og tysk statsborgerskap. Våpendesperadoen tok til slutt sitt eget liv.

SISTE: Politiet har arrestert en 16-årig afghansk venn av drapsmannen fordi han kanskje visste om det som skulle skje i München, men ikke varslet om det.

Dette var det andre voldsomme angrepet i den tyske delstaten Bayern (Bavaria) på få dager. 18. juli gikk en 17 år gammel afghansk flyktning til angrep med øks og kniv på togpassasjerer og såret fem personer før han selv ble skutt og drept av politiet. 17-åringen hadde sverget troskap til terroristene i den såkalte islamske staten (IS). Og idet jeg skriver dette (24. juli), kommer det melding om at en mann skal ha brukt en machete til å drepe en kvinne og såre to andre i Reutlingen i den sørvestre delen av Tyskland. En 21-årig mannlig asylsøker fra Syria er pågrepet og mistenkt for ugjerningen.

SISTE: Andre voldshandling i Tyskland 24. juli: Syrisk asylsøker sprenger seg selv og sårer 12.

Tyskland står overfor en prøve, konstaterer Christoph Strack – uten å ta for hardt i.

 

Faktum er at Tyskland egentlig ikke har blitt testet.

21. juli publiserte magasinet Foreign Policy en artikkel skrevet av Paul Hockenos, en Berlin-basert skribent og tidligere redaktør som har arbeidet i Tyskland og Sentral- og Øst-Europa siden 1989. Avslutningen hans ble til skremmende realitet bare et døgn etter publiseringen:

«Faktum er at Tyskland egentlig ikke har blitt testet ennå. På 1970-tallet overreagerte den vest-tyske staten på venstreorientert terrorisme og gjorde fiender av en hel generasjon unge. I dag med ytterste høyre til stede som aldri før, vil det bli en virkelig prøve på motstandsdyktighet om Tyskland klarer å holde hodet kaldt når blodet flyter i gatene i Berlin eller München. I henhold til innenriksminister de Maizière er det bare et spørsmål om tid», skrev Paul Hockenos.

Dagen etter løsnet David Ali Sonboly de dødbringende skuddene, utenfor McDonald’s-restauranten på handlesenteret Olympia i Bayerns hovedstad (se bilde).

Hockenos påpeker at det er en stor forskjell på hvordan tyske og franske myndigheter har forholdt seg til terroraksjoner. «Soldater patruljerer ikke tyske gater. Og selv etter de nylige angrepene i Frankrike (Nice, 14. juli, min anm.), andre steder i Europa og voldshandlingen på toget nær Würzburg, har de Maizière og de tyske sikkerhetsmyndighetene holdt hodet kaldt. Kontrasten til Frankrike kunne knappt være større», skriver Hockenos og viser blant annet til den forlengende unntakstilstanden i Frankrike.

Ifølge den Berlin-baserte skribenten har det fram til nå vært tverrpolitisk enighet i Tyskland om at selv om sikkerhetstiltak som synlig politi og etterretning er nødvendig, vil en overreaksjon gavne både islamister og høyreekstreme. Det synes å være enighet i Tyskland om at arenaer for å bekjempe ekstremisme er skoleverket, arbeidsmarkedet og religiøse institusjoner, skriver Hockenos.

 

Mennesker har rett på trygghet.

I tyske aviser søndag (24. juli) kommer det fram at ledende tyske politikere nå vurderer mer drastiske tiltak. Den tidligere omtalte innenriksministeren, Thomas de Maizière, tar til orde for å gjøre allerede svært strenge våpenforskrifter enda strengere. Visekansler Sigmar Gabriel uttalte at man må gjøre alt for å begrense og kontrollere tilgangen til dødelige våpen, og han slo fast at en ustabil og kanskje også psykisk syk mann som Sonboly, ikke skulle ha hatt våpen. Tyskland ligger på fjerdeplass i verden når det gjelder antall våpen per innbygger. Den 18-årige drapsmannen i München oppfylte ikke kravene til bæretillatelse og må derfor ha skaffet våpenet han brukte, på ulovlig vis. Det indikerer at det også må settes inn tiltak mot det illegale våpenmarkedet.

Forsvarsminister Ursula von der Leyen blir sitert på at en militær politienhet sto klar til innsats dersom det skulle vise seg at skytingen i Münschen var et terrorangrep.

Delstatsregjeringen i Bayern varsler også forsterkede sikkerhetstiltak. Ministerpresident Horst Seehofer vil gi mer penger til politiet. Delstatens innenriksminister, Joachim Herrmann, blir sitert på at «mennesker har rett på trygghet». Han hentet fram igjen et gammelt forslag om at det tyske forsvaret også må kunne brukes innenriks: I ekstreme situasjoner vil det være fullstendig uforståelig hvis godt trenede soldater ikke kan brukes, selv om de er tilgjengelige, sa Herrmann. Akkurat denne uttalelsen ble gitt etter ugjerningen på toget 18. juli, men før skytingen i München.

 

Tyskland kommer trolig til å respondere annerledes.

Paul Hockenos trekker veksler på Henning Hof, redaktør for det Berlin-baserte magasinet Internationale Politik, når det gjelder å sammenligne Tyskland med Frankrike. Hof mener det handler om to vidt forskjellige stater og viser til Tysklands mindre sentraliserte styresett og erfaringer med militærdiktatur. «Tyskland kommer trolig til å respondere på en annen måte (enn Frankrike) selv om noe større skjer», uttaler Hof.

Selv om meningsmålinger viser at tyskerne tar terrorismefaren alvorlig, har det ifølge Hockenos ikke vært noe folkekrav om mer hardhendte tiltak eller en krig mot islamisme. Opposisjonspolitiker Renate Künast satte eksempelvis spørsmålstegn ved om det var riktig av politiet å skyte den 17-årige øksedesperadoen fra toget. Det førte til en avisdiskusjon der det blant annet ble påpekt at Tyskland ikke har noen dødsstraff. En meningsmåling nylig viste også at flere enn halvparten av tyskerne mener det var feil av USA å drepe Osama bin Laden. Og selv om nesten 70 prosent av tyskerne tror det vil komme et terroristangrep i nær framtid, svarer 56 (mot 32) prosent at de opplever at myndighetene allerede gjør nok for å beskytte dem.

Det gjenstår å se i hvilken grad skytingen i München vil endre denne holdningen.

Foto: Stefan Wust/Wikimedia Commons