Påske-ord

Påskehøytiden i 2013 er snart over. Noen spredte enkeltuttrykk fra evangelistenes beretninger har vært i tankene mine.

Det er Skjærtorsdag kveld, og Jesu disipler har gjort i stand påskelammet til måltid. Når de har satt seg til bords, tar Jesus ordet: “Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltid sammen med dere før jeg lider” (Lukas 22,15). Dersom Jesu offentlige virke var om lag tre år, har Mesteren spist påskemåltid sammen med disiplene før. Hvorfor hadde han så inderlig lengtet etter akkurat denne gangen? Fordi han visste at målet var nær. Jesus forklarer det selv med ordene “før jeg lider”. Han var kommet for å dø i vårt sted, og nå nærmer ventetiden seg slutten. En varm detalj, synes jeg, som Lukas er alene om å gjengi. Johannes gjør det klart (kap. 18,4) at “Jesus visste om alt det som skulle skje med ham”. Hvor mye mer naturlig ville det ikke ha vært, menneskelig sett, om Jesus hadde gitt uttrykk for at han hadde gruet seg til dette siste påskemåltidet?

Kvelden går over i natt, og Jesus og disiplene forlater salen og går til Getsemanehagen, et sted de ofte har vært. Jesus ber disiplene om å våke sammen med ham mens han selv går et stykke fra dem for å be. Tilsynelatende faller alle de 11 (Judas har nå forlatt dem) i søvn. Bjørn Eidsvåg beskriver bønnekampen i sangen “Kyrie”. Vi spilte den, gang etter gang, i bilen 1. påskedag, og den gjorde på ny et sterkt inntrykk:

.

Ofte hører vi at Jesu kamp i Getsemane dreide seg om å få gå utenom lidelsene og korsdøden. Jeg tror tvertimot at han som var sann Gud og sant menneske, ba om å få legmelig kraft til å gå gjennom det som ventet ham. Markus gir oss en sammenheng med Jesu lengsel hos Lukas: “Så gikk han et lite stykke fram, falt til jorden og bad at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig” (Markus 14,35). Jesus visste at han skulle gjennomgå mye de nærmeste timene før verket var fullført. Han ba om å få kraft slik at legemet ikke bukket under før målet på korset var nådd.

Den kraften fikk han, og når Judas og vaktstyrken ankommer, gir Johannes oss et sterkt bilde (kap. 18). I stedet for å gjemme seg mellom trærne i hagen, står det at Jesus “gikk fram” og tok til orde. Og da soldatene på Jesu oppfordring bekreftet at det var ham de lette etter, får Jesu guddommelige svar – “Jeg er” – dem til å gå i bakken. “Er det da meg dere leter etter, så la disse gå,” legger Jesus til. Omsorgen hans er for de sviktende disiplene, som alle som en (Markus 14,31) få timer tidligere hadde erklært at de var rede til å dø sammen med ham.

Det er Langfredag, og Jesus er spikret opp på korstreet. Etter hvert som timene går, forteller Johannes (kap. 19) at soldatene “brøt benene” på de to som var korsfestet sammen med Jesus, for å avslutte deres liv før solnedgang. Men det var ikke nødvendig med Jesus, for han var allerede død. Hvorfor døde Jesus før de andre? Fordi ingen tok hans liv, han gav det. Han bestemte det selv. Timen som Markus nevner, var både kommet og gått. Det var fullbrakt. Jesus “ropte med høyrøst,” forteller flere av evangelistene oss. Hvilket menneske kunne makte å mobilisere nok kraft til å heve røsten midt i slike lidelser? Jesus, sann Gud og sant menneske: “Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han” (Lukas 23,46). Jesu død var en aktiv handling fra han som døde og sto opp igjen for vår skyld.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: