Presseetikk under press?

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund mener at Oslo-ordfører Fabian Stangs krisehåndtering på Facebook “bidrar til å ødelegge den viktige journalistikken”. Hun bør ha mer tro på undersøkende journalistikk enn som så.

Stavrum viser til at Stang valgte å legge seg flat på Facebook etter at Dagbladet hadde konfrontert ham med den ureglementerte hytteoppussingen. Dagbladet fulgte den presseetiske regelen om samtidig imøtegåelse. Men i stedet for å vente på at saken, med hans svar, skulle komme på trykk, kom Stang dem i forkjøpet på sin Facebook-side. Stavrum mener at ordføreren, ved å gå ut først, skapte et inntrykk av selv å ha oppdaget tabben og frivillig innrømme den. – Men jeg forstår at en som er i ferd med å bli tatt med buksene nede, dessverre ikke følger journalistenes spilleregler, sier Stavrum til Osloby.no.

“Angrep er det beste forsvar”

En slik uttalelse kan knapt nok passere som et hjertesukk innad i pressekretser og kan i alle fall ikke forventes å få støtte utenfor lauget (noe den heller ikke har fått). Det er lenge siden det opprinnelige sjakkuttrykket “angrep er det beste forsvar” ble brukt første gang, og det er naturlig for et menneske å søke å unngå eller minimere ubehageligheter. I tillegg er det jo slik i dag at de fleste av oss besitter en publiseringsteknologi (som denne bloggen, for eksempel) som det før bare var mediekonsernene forunt å ha. Man trenger ikke en gang være kjent med “PR-triks” for å tenke ut en strategi her, og Fabian Stang er ikke født i går. Det kan heller ikke forventes at folk som blir oppmerksom på at de kan få negativ omtale, skal overholde en slags gentlemansplikt om å sitte stille og vente.

Roger Ingebrigtsen-saken

Det er da heller ikke første gang at den som har grunn til å tro at det vil komme negativ pressedekning, selv har tatt regien. Jeg tenker, uten sammenligning for øvrig, på saken fra 2012 der Roger Ingebrigtsen trakk seg som statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet. Grunnen var, som han selv innrømte, at han som 37-åring hadde hatt et forhold til en 20 år yngre jente. Ingebrigtsen la selv nyheten ut på Facebook-siden sin. Til NRK Dagsrevyen, referert i Aftenposten,  sa Ingebrigtsen at han “torsdag fikk vite at noe var på gang, og fredag bestemte han seg for å gå av” (Nordlys var først ute av mediene med saken, se intervju her). Jeg kjenner ikke til om det var medier som den gang var på sporet av saken, men Ingebrigtsens og Stang sto overfor ubehageligheter og handlet likt, og det er mitt poeng.

Skjønnmaling vil avsløres

I tilfeller der medier er på sporet av en sak, er det regelen om samtidig imøtegåelse som gjør det mulig for den som “rammes”, å blåse saken selv og søke å få legge den fram slik at man kommer best mulig ut. Det var dette Stang satset på. Den man da gjør, er jo å bekrefte at det aktuelle mediet faktisk har en sak som man anser som så alvorlig at man går til et slikt skritt. Jeg tror at oppegående “mediekonsumenter” vil avsløre forsøk på skjønnmaling, særlig når det aktuelle mediet publiserer saken, og man kan sette dette opp mot hverandre.

Fredly-saken

Det Stavrum har rett i, er at slik “selv-blåsing” er en skrekk for gravende journalister, og man vil da kunne fristes til å vente så lenge som mulig med å innhente den samtidige imøtegåelsen. Det er ikke sikkert at det alltid er lurt, noe saken mellom investor Arne Fredly og Dagens Næringsliv (DN) kan være et godt eksempel på. Klokka 15.31 torsdag 22. november 2007 mottar Fredly en e-post fra DN. Han blir bedt om å redegjøre for ni aksjehandler de siste årene, med svarfrist klokka 10 neste dag. Lørdag var DN på gata med ti sider om Fredly, med tittel «Svenskehandel helt på grensen». – Både kompleksiteten i spørsmålene, og den knappe svarfristen, tilsier at jeg ikke fikk noen reell mulighet til samtidig forsvar eller tilsvar, sa Fredly til fagbladet Journalisten. Fredly leverte en omfattende klage til PFU, som kom til at investoren ikke fikk tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse og tilsvar. PFU fastslo derfor at DN hadde brutt VVP 4.14. Fredly gikk også til rettsapparatet med saken og drev DN til et historisk forlik.

Kvalitetssikring

Fædrelandsvennes mediesjef inviterer på Twitter til diskusjon om hvorvidt samtidig imøtegåelse er en bremse for kritisk nyhetsjournalistikk eller et kvalitetstrekk.  I Årbok fra Norsk Redaktørforening for 2009 (“Medium skal ha ein redaktør”) har Gunnar Bodahl-Johansen en i denne sammenheng svært interessant artikkel om den samtidige imøtegåelseni kjølvannet av Fredly-saken. Her lister han blant annet opp fire punkt for hvorfor denne retten er svært viktig, også med tanke på kvalitetssikring:

· At den som utsettes for beskyldninger gis anledning til å forsvare seg, er både

et grunnleggende demokratisk og rettslig krav.

· At det tas forbehold om beskyldningenes sannhet ved å slippe frem motforestillingene,

er viktig for å unngå forhåndsdømming i alle sammenhenger.

· Å synliggjøre motforestillingene skaper balanse og bredde i fremstillingen,

og ivaretar dermed lesernes informasjonsbehov. Uten at vi får opplyst hva

den anklagede har å si til sitt forsvar, er ikke saken tilstrekkelig opplyst for

publikum.

· Den samtidige imøtegåelsen er også et viktig punkt i den kildekritiske analysen. Tilbakeviser den angrepne part beskyldningene, får man et viktig varsel

om at man må sjekke saken nøye.

PFU

Bodahl-Johansen kommer også inn på journalistenes ønske om å bevare den eksklusive nyheten og faren for at kilder selv kan “blåse” saken i andre medier. “Kilden står ikke lenger med lua i hånda og venter på at det skal brake løs, men mener man har rett til å forsvare seg mot mediemakten med de midler man har til rådighet. (…) Spørsmålet er om dette representerer en så stor trussel mot den kritiske journalistikkens livsvilkår at kravet til samtidig imøtegåelse kan settes til side. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Pressens Faglige Utvalg vil gi journalistene medhold. Etter dagens presseetiske standard er det derfor vanskelig å se at det finnes muligheter til beskytte eksklusive saker ved ikke å oppfylle kravet til samtidig imøtegåelse. Tvert imot har PFU innskjerpet kravet om å forelegge den angrepne part alle beskyldninger og gi parten rimelig tid til å besvare kritikken, skriver Gunnar Bodahl-Johansen.

Det går an å si nei

Selv om man altså i tiden etter 2009 også i økende grad har fått muligheten til å offentliggjøre saken selv, uten å gå veien om konkurrerende medier, tror jeg ikke at den prinsipielle tanken om samtidig imøtegåelse har eller vil endre seg. Jeg tror også at de virkelig viktige sakene står seg godt selv om de som “rammes” av dem, forsøker seg med “skadebegrensning”, og aktuelle medier må i alle fall ikke fristes til å publisere saken tidligere enn det som er forsvarlig (her har Stavrum rett i sin bekymring”. Og dersom de som frykter negativ omtale i et bestemt medium, forsøker seg hos konkurrerende medier, bør en erfaren redaktør lukte lunta og si nei.

(Foto: Jarle Vines (2010)  licensed under the Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 License)

Debatt om innlegget her: https://www.facebook.com/petter.olsen.969/posts/10201594229577640?comment_id=10201599363625988&notif_t=comment_mention

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: