Rettsløse idrettsutøvere 

Norge og alle andre OL-deltakende land lot seg presse til å innføre regler som åpenbart setter kampen mot doping høyere enn utøvernes rettssikkerhet. Johaug-saken gir grunnlag for å sette alvorlige spørsmålstegn ved denne delen av regelverket.

“Objektivt ansvar” – ansvar uten skyld – kalles prinsippet som nå er i ferd med å ramme Therese Johaug med full tyngde. Ifølge jusinfo.no ble dette ansvaret først opprettet med tanke på farlige industrivirksomheter som hadde så stor skadeevne at det var urimelig at den som ble utsatt for skade, skulle bære risikoen. Det ble da også kalt “farlig bedrift-ansvaret”.

På midten av 2000-tallet ble dette prinsippet tatt inn det norske regelverket for idrettsutøvere. Bakgrunnen var at det internasjonale antidopingbyrået (Wada) hadde innført det i sine standardregler. Ifølge en artikkel i Aftenposten opprinnelig publisert 26. februar 2004, krever Den internasjonale olympiske komité at samtlige land som ønsker å delta i de olympiske leker, må innføre desse standardreglene.

– Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt, erklærer advokat Gunnar Martin Kjenner overfor Aftenposten 14. oktober i år – i forbindelse med Johaug-saken.

Det med det objektive ansvaret er noe dritt, noe som ble innført for å komme dopingen til livs, men som er helt forkastelig fra et juridisk synspunkt

Som tidligere rettsreporter må jeg si meg enig. Her snus altså prinsippene på hodet sammenlignet med det som er gjeldende i strafferetten. I en straffesak er det en selvfølge at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden og følgelig må føre bevis – utover enhver rimelig tvil – for at den som er tiltalt, er skyldig. Hvis ikke påtalemyndigheten klarer det, blir  saken enten henlagt før den kommer til retten, eller den anklagede blir frifunnet.

Syklisten Anita Valen, skiløperen Ine Wigernæs og den avdøde spydkasteren Pål Arne Fagernes avla alle tre positiv dopingprøve – slik Therese Johaug har gjort – uten at dette førte til at de ble dømt for dopingmisbruk i Norge. Før de nye Wada-reglene ble innført, var altså ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse, går det fram av den nevnte Aftenposten-artikkelen fra 2004. Den ble skrevet av to tidligere toppidrettsutøvere, advokat Jeppe Normann, som førte saken for Pål Arne Fagernes i idrettens organer, og advokatfullmektig Lars Forberg, som var med i styret for Norsk idrettsjuridisk forening.

Før de nye Wada-reglene ble innført, var ikke en positiv dopingprøve tilstrekkelig til domfellelse

En idrettsutøver som har avlagt en positiv dopingprøve, må altså i dag selv bevise sin uskyld – uansett omstendigheter. Og selv om vedkommende skulle klare det, er ikke frikjennelse et alternativ, bare bortfall av straff eller straffenedsettelse. Det kan igjen føre til at utøveren mister sponsoravtaler og – uansett omstendigheter – for alltid vil ha dopingstempelet hengende over seg.

Det eneste eksempel som nevnes i Wada-reglene som kan gi bortfall av straff, er dersom utøveren kan bevise at han eller hun er utsatt for sabotasje av en konkurrent. Dersom utøverens trener eller andre i kretsen rundt, har gitt en uvitende utøver det forbudte stoffet, medfører det derimot ikke at straffen bortfaller. En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, slik tilfellet er dersom vi skal legge forklaringene fra Therese Johaug og hennes lege til grunn, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld og må også selv dekke advokatkostnader.

En utøver som uforskyldt har inntatt et forbudt stoff, vil ha store problemer med å bevise  sin uskyld

Ifølge Normann og Forberg ble Anita Valen og Ine Wigernæs frikjent av idrettens domsorganer fordi de ikke hadde utvist en tilstrekkelig grad av skyld. Pål Arne Fagernes ble frikjent fordi han åpenbart ikke hadde inntatt det forbudte stoffet i noen idrettslig sammenheng. En slik mulighet for konkret bevisvurdering har Norge og andre land nå altså latt gå fra seg.

“På tross av at det “bare” dreier seg om idrett, vil nok en dom mot en folkekjær idrettsstjerne som medfører at utøveren stemples som en “sviker”, forhindres fra å utøve sitt yrke og mister store inntekter, oppfattes som et grovt justismord dersom utøveren etter vår allmenne rettsoppfatning er uskyldig”, avslutter Normann og Forberg sin leseverdige artikkel.

Alle de som nå snakker om at det “må være slik” – altså et ansvar for idrettsutøvere som opprinnelig var tenkt for farlige bedrifter, må samtidig forklare hvorfor de mener mest mulig “effektive” virkemidler mot doping er viktigere enn enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Bildet av Therese Johaug ble tatt 18. januar 2013. Foto: Wikimedia Commons/Slawek

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

Blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: