Ekspressivt bomskudd av Expressen

Den svenske avisen Expressen gjør vold på sin egen sak med sin førsteside i dag.

“Välkomna till förstasidan” lyder hovedtittelen på avisens salgsplakat. Saken er illustrert med portrettbilder av fire politikere fra Sverigedemokraterna (SD) med tilknyttede utsagn som Expressen fastslår er av rasistsk art. Sverigedemokraterna regnes som et nasjonalistisk parti og er tredje størst i Sverige.

Det er ikke selve saken jeg reagerer på – den er god nok og er en av flere denne uken – men tittelbruken på førstesiden. Den kan fort oppfattes som at Expressen hoverer over at de har avslørt enda flere politikere fra SD i å komme med uheldige uttalelser.

Ifølge selve artikkelen har åtte SD-poltikere allerede trukket seg som kandidater til høstens valg som følge av Expressens granskning. Grunnen er avisens avsløring av uttalelser politikerne har kommet med på såkalte hatsider på internett. (Sjefredaktør Thomas Mattsson har på Twitter oppdatert tallet på avgåtte SD-ere til 12.)

“Keep yourself out of the story” er en velkjent læresetning i journalistikken. Expressen gjør på denne førstesiden det motsatte, nemlig å fremheve sin egen innsats på en uttrykksfull måte. Presentasjonen tar også oppmerksomheten bort fra selve saken.

Tanken med tittelen kan ha vært å sende et budskap om at uttalelser som de akuelle politikerne kanskje trodde de kunne holde skjult, nå blir eksponert for all verden. Men med seks års erfaring som førstesidemaker er jeg ikke sikker på at alle leserne umiddelbart oppfatter det slik, og utydelighet er et alvorlig svakhetstegn ved et førstesideoppslag.

I stedet for dette forsøket på å skaffe ekstra oppmerksomhet om seg selv, burde Expressen ha stolt på at den saken de hadde valgt ut blant alle andre til å bære avisen, var god nok i seg selv. Uten at jeg vet noe om hvilke saker avisen hadde å velge blant, mener jeg at den klart oppfyller kriteriene til et førstesideoppslag.

Men med denne presentasjonen på førstesiden skaper avisen etter min mening tvil både om sin vurdering av selve saken og sin motivasjon for å publisere den.

“Mi henger han ut på manda'”, utbrøt en sørlandsk (!) pressemann en gang da iveren tok ham. Dette bærer utvilsomt preg av en slik tankegang.

PS Denne artikkelen i Aftenposten forteller hvordan avisen har jobbet med å identifisere dem som står bak uttalelsene.

På valgdagens førsteside lar Expressen opposisjonslederen holde fram avisens løpeseddel. Hvordan skal man kunne være et korrektiv til makten når man allierer seg med den?

Presseetikk under press?

Generalsekretær Kjersti Løken Stavrum i Norsk Presseforbund mener at Oslo-ordfører Fabian Stangs krisehåndtering på Facebook “bidrar til å ødelegge den viktige journalistikken”. Hun bør ha mer tro på undersøkende journalistikk enn som så.

Stavrum viser til at Stang valgte å legge seg flat på Facebook etter at Dagbladet hadde konfrontert ham med den ureglementerte hytteoppussingen. Dagbladet fulgte den presseetiske regelen om samtidig imøtegåelse. Men i stedet for å vente på at saken, med hans svar, skulle komme på trykk, kom Stang dem i forkjøpet på sin Facebook-side. Stavrum mener at ordføreren, ved å gå ut først, skapte et inntrykk av selv å ha oppdaget tabben og frivillig innrømme den. – Men jeg forstår at en som er i ferd med å bli tatt med buksene nede, dessverre ikke følger journalistenes spilleregler, sier Stavrum til Osloby.no.

“Angrep er det beste forsvar”

En slik uttalelse kan knapt nok passere som et hjertesukk innad i pressekretser og kan i alle fall ikke forventes å få støtte utenfor lauget (noe den heller ikke har fått). Det er lenge siden det opprinnelige sjakkuttrykket “angrep er det beste forsvar” ble brukt første gang, og det er naturlig for et menneske å søke å unngå eller minimere ubehageligheter. I tillegg er det jo slik i dag at de fleste av oss besitter en publiseringsteknologi (som denne bloggen, for eksempel) som det før bare var mediekonsernene forunt å ha. Man trenger ikke en gang være kjent med “PR-triks” for å tenke ut en strategi her, og Fabian Stang er ikke født i går. Det kan heller ikke forventes at folk som blir oppmerksom på at de kan få negativ omtale, skal overholde en slags gentlemansplikt om å sitte stille og vente.

Roger Ingebrigtsen-saken

Det er da heller ikke første gang at den som har grunn til å tro at det vil komme negativ pressedekning, selv har tatt regien. Jeg tenker, uten sammenligning for øvrig, på saken fra 2012 der Roger Ingebrigtsen trakk seg som statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet. Grunnen var, som han selv innrømte, at han som 37-åring hadde hatt et forhold til en 20 år yngre jente. Ingebrigtsen la selv nyheten ut på Facebook-siden sin. Til NRK Dagsrevyen, referert i Aftenposten,  sa Ingebrigtsen at han “torsdag fikk vite at noe var på gang, og fredag bestemte han seg for å gå av” (Nordlys var først ute av mediene med saken, se intervju her). Jeg kjenner ikke til om det var medier som den gang var på sporet av saken, men Ingebrigtsens og Stang sto overfor ubehageligheter og handlet likt, og det er mitt poeng.

Skjønnmaling vil avsløres

I tilfeller der medier er på sporet av en sak, er det regelen om samtidig imøtegåelse som gjør det mulig for den som “rammes”, å blåse saken selv og søke å få legge den fram slik at man kommer best mulig ut. Det var dette Stang satset på. Den man da gjør, er jo å bekrefte at det aktuelle mediet faktisk har en sak som man anser som så alvorlig at man går til et slikt skritt. Jeg tror at oppegående “mediekonsumenter” vil avsløre forsøk på skjønnmaling, særlig når det aktuelle mediet publiserer saken, og man kan sette dette opp mot hverandre.

Fredly-saken

Det Stavrum har rett i, er at slik “selv-blåsing” er en skrekk for gravende journalister, og man vil da kunne fristes til å vente så lenge som mulig med å innhente den samtidige imøtegåelsen. Det er ikke sikkert at det alltid er lurt, noe saken mellom investor Arne Fredly og Dagens Næringsliv (DN) kan være et godt eksempel på. Klokka 15.31 torsdag 22. november 2007 mottar Fredly en e-post fra DN. Han blir bedt om å redegjøre for ni aksjehandler de siste årene, med svarfrist klokka 10 neste dag. Lørdag var DN på gata med ti sider om Fredly, med tittel «Svenskehandel helt på grensen». – Både kompleksiteten i spørsmålene, og den knappe svarfristen, tilsier at jeg ikke fikk noen reell mulighet til samtidig forsvar eller tilsvar, sa Fredly til fagbladet Journalisten. Fredly leverte en omfattende klage til PFU, som kom til at investoren ikke fikk tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse og tilsvar. PFU fastslo derfor at DN hadde brutt VVP 4.14. Fredly gikk også til rettsapparatet med saken og drev DN til et historisk forlik.

Kvalitetssikring

Fædrelandsvennes mediesjef inviterer på Twitter til diskusjon om hvorvidt samtidig imøtegåelse er en bremse for kritisk nyhetsjournalistikk eller et kvalitetstrekk.  I Årbok fra Norsk Redaktørforening for 2009 (“Medium skal ha ein redaktør”) har Gunnar Bodahl-Johansen en i denne sammenheng svært interessant artikkel om den samtidige imøtegåelseni kjølvannet av Fredly-saken. Her lister han blant annet opp fire punkt for hvorfor denne retten er svært viktig, også med tanke på kvalitetssikring:

· At den som utsettes for beskyldninger gis anledning til å forsvare seg, er både

et grunnleggende demokratisk og rettslig krav.

· At det tas forbehold om beskyldningenes sannhet ved å slippe frem motforestillingene,

er viktig for å unngå forhåndsdømming i alle sammenhenger.

· Å synliggjøre motforestillingene skaper balanse og bredde i fremstillingen,

og ivaretar dermed lesernes informasjonsbehov. Uten at vi får opplyst hva

den anklagede har å si til sitt forsvar, er ikke saken tilstrekkelig opplyst for

publikum.

· Den samtidige imøtegåelsen er også et viktig punkt i den kildekritiske analysen. Tilbakeviser den angrepne part beskyldningene, får man et viktig varsel

om at man må sjekke saken nøye.

PFU

Bodahl-Johansen kommer også inn på journalistenes ønske om å bevare den eksklusive nyheten og faren for at kilder selv kan “blåse” saken i andre medier. “Kilden står ikke lenger med lua i hånda og venter på at det skal brake løs, men mener man har rett til å forsvare seg mot mediemakten med de midler man har til rådighet. (…) Spørsmålet er om dette representerer en så stor trussel mot den kritiske journalistikkens livsvilkår at kravet til samtidig imøtegåelse kan settes til side. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Pressens Faglige Utvalg vil gi journalistene medhold. Etter dagens presseetiske standard er det derfor vanskelig å se at det finnes muligheter til beskytte eksklusive saker ved ikke å oppfylle kravet til samtidig imøtegåelse. Tvert imot har PFU innskjerpet kravet om å forelegge den angrepne part alle beskyldninger og gi parten rimelig tid til å besvare kritikken, skriver Gunnar Bodahl-Johansen.

Det går an å si nei

Selv om man altså i tiden etter 2009 også i økende grad har fått muligheten til å offentliggjøre saken selv, uten å gå veien om konkurrerende medier, tror jeg ikke at den prinsipielle tanken om samtidig imøtegåelse har eller vil endre seg. Jeg tror også at de virkelig viktige sakene står seg godt selv om de som “rammes” av dem, forsøker seg med “skadebegrensning”, og aktuelle medier må i alle fall ikke fristes til å publisere saken tidligere enn det som er forsvarlig (her har Stavrum rett i sin bekymring”. Og dersom de som frykter negativ omtale i et bestemt medium, forsøker seg hos konkurrerende medier, bør en erfaren redaktør lukte lunta og si nei.

(Foto: Jarle Vines (2010)  licensed under the Creative Commons Attribution ShareAlike 3.0 License)

Debatt om innlegget her: https://www.facebook.com/petter.olsen.969/posts/10201594229577640?comment_id=10201599363625988&notif_t=comment_mention

Navnet skjemmer formidleren

Mange norske medier har tatt i bruk forkortelsen IS – Den islamske staten – for å beskrive den ekstreme islamistgruppa som herjer i Syria og Irak. Det er lite skjønnsomt.

Gruppa var tidligere kjent som Den islamske staten Irak og Levanten (Isil) (alternativt Den islamske staten Irak og Syria, forkortet Isis). 29. juni erklærte de en egen stat (kalifat) i disse to landene etter å ha erobret betydelige områder, og gruppa byttet samtidig navn til IS.

Jeg har merket meg at navnebyttet har fått innpass i norske medier. Dersom det avgjørende for denne beslutningen har vært at man skal bruke det navnet som gruppa selv oppfatter som det korrekte, er det et beslutningsgrunnlag som er for tynt. Navnet «Den islamske staten» formidler noe langt mer enn selve bokstavene, det indikerer at det faktisk finnes en slik stat, noe det ikke gjør.

Anders Romarheim forsker på terrorisme og er en av de få – som jeg har sett – som har reagert offentlig på denne navnebruken: «Det er ikke en stat, og skal ikke bli en stat. Synes ISIL er bedre», skrev han på mikrobloggtjenesten Twitter for noen dager siden.

I et medium som har en ansvarlig redaktør, er det vedkommende som er – nettopp – ansvarlig for det som mediet formidler. Det gjelder også navnebruk. Det finnes nok av eksempler i norsk presse på at vi ikke ukritisk bruker det navnet som navnebæreren foreskriver. Landet med det offisielle navnet Myanmar ble for eksempel i mange år gjengitt som Burma i protest mot makthaverne. I fotballens verden bruker mange «Eliteserien» i stedet for Tippeligaen og «1. divisjon» i stedet for Adeccoligaen. Grunnen er at man ikke vil gi kommersielle aktører gratis reklame. Jeg jobbet tidligere i Stavanger Aftenblad, og der besluttet vi at Apple-produktene skulle skrives med stor I og resten små bokstaver (Iphone). Begrunnelsen var at Apple bryter elementære rettskrivingsregler for å skaffe seg oppmerksomhet, og det ønsket vi ikke å bidra til. Hva Apple måtte mene om det, var interessant, men ikke avgjørende. Poenget er at det er redaktøren som bestemmer.

Slik mener jeg at norske medier også burde ha håndtert Isil/IS. Å bruke Den islamske staten og forkortelsen IS kan signalisere en anerkjennelse av denne terror-«staten». Mens jeg ikke har sett noen drøfting av dette på norsk, har journalistinstituttet Poynter skrevet om hvordan amerikansk presse takler denne problemstillingen. En talsmann for telegrambyrået Associated Press (AP) opplyser at de, i stedet for å bruke IS, refererer til gruppa som «militante islamister», «jihad-krigere», «den ledende islamist-militante gruppa som kjemper i Irak og Syria» eller lignende. AP kan også bruke «gruppen som kaller seg selv Den islamske staten». Uttrykket «gruppen» bidrar da til å gjøre det klart at dette ikke er en internasjonalt anerkjent stat, påpeker talspersonen for telegrambyrået. Dette siste synes jeg er å foretrekke. Anders Romarheim har for sin del bestemt seg for å bruke «terrorgruppa som tidligere var kjent som ISIL».

Associated Press har forstått hvilke signaler navnebruken kan gi – og tatt konsekvensen av det. Det bør norske medier, med NTB i spissen, også gjøre. Trenger man et ekstra argument, kan det jo være greit å minne om at IS allerede er opptatt på norsk. Det er forkortelsen for Internasjonale Sosialister.

Det ble en interessant debatt om dette på Facebook og Twitter. Kom gjerne med ditt syn, enten som kommentar her på bloggen, eller på sosiale medier: Facebook: https://www.facebook.com/petter.olsen.969/posts/10201521579241427?notif_t=comment_mention

Oppdateringer:

24. august fikk mitt syn sterk støtte fra Egypt

The Cordoba Initiative

British Muslims

Ordenes makt

Er det likegyldig hvordan man formulerer seg dersom hensikten er god?

Den respekterte gravejournalisten Erling Borgen synes å mene det. I kommentaren “Den menneskelige urettens provins” argumenterer han på en måte som jeg synes grenser til det uredelige. Jeg forsøkte å få i gang en dialog med ham om dette på Twitter, men det var han lite interessert i.

Tragiske dødsfall

Borgen innleder sin kommentar med den tragiske hendelsen 16. juli der fire smågutter på en strand i Gaza ble drept av en israelsk rakett fra et skip. Et vitne fortalte til avisen The Independent 17. juli at guttene flyktet etter at en tidligere rakett hadde truffet en container som hadde blitt brukt av sikkerhetsstyrkene til Hamas.

“Bør vi kalle den som trykket på knappen, for soldat eller morder”, spør Borgen – og mener det retorisk, altså et spørsmål som ikke krever et svar, eller der svaret gir seg selv. Han fremstiller det altså slik at dette var en bevisst handling fra de israelske soldatenes side. Er det rimelig å tro det? Kan det tenkes at det var en fryktelig feil som ingen ønsket?

Oberst Richard Kemp, tidligere øverstkommanderende for de britiske styrkene i Afghanistan, blir sitert på at ingen hær går så langt for å beskytte sivilbefolkningen i krig som den israelske.

Så avlegger Borgen norske politikere en visitt. De tilkjenner Israel retten til å forsvare seg selv, skriver han – og skyter (!) inn et spørsmål: “Retten til å drepe uskyldige barn?” Mener altså Borgen at det er dette som er Israels mål – å drepe sivile, endatil barn? Slik ser det ut, og jeg spør igjen: Er det redelig av en journalist å skape et slikt inntrykk?

Fornuftsknepet

Så trekker han Jesus inn i retorikken: “Tror knapt at Jesus ville ha drept barn, satset på krigsfly, Hellfire-raketter eller invasjon”. Fornuftsknepet kalles det når man bruker argumenter der det bare finnes ett svar, og som vil framstille en hver som måtte mene noe annet, som en tosk. For nei, Jesus ville ikke ha drept småbarn, like lite som israelerne ønsker å gjøre det.

Miff

Borgen henleder videre oppmerksomheten mot “Med Israel for fred” (Miff). De “prøver å undergrave” “det heroiske arbeidet” (jeg forutsetter at Borgen tenker på det medisinske arbeidet) til de norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, hevder han. Når har Miff forsøkt seg på det? Det Med Israel for fred derimot har gjort, er å påpeke faktafeil i de mange hardtslående uttalelsene til Gilbert. Er ikke det noe annet enn det Borgen hevder?

Ensidig

Så erkjenner Borgen at Hamas skyter raketter mot Israel, og at de “har oppbevart” våpen på steder der uskyldige sivile bor. Det er kriminelt og gir Hamas et medansvar, fastslår han til og med, og det skal han ha ros for.

Men han utelater at Hamas ikke bare oppbevarer våpen blant sivile, men at de også skyter dem opp iblant sivile og med sivile som menneskelige skjold (, og at mange av rakettene, dersom vi skal tro den israelske hæren, faller ned blant Hamas´ egen befolkning). FN-ambassadør for de selvstyrte palestinske områdene, Ibrahim Kraishi, uttalte til palestinsk fjernsyn 9. juli at hver rakett som Hamas sender opp, er en forbrytelse mot menneskeheten, fordi de er rettet mot sivile mål. Israel følger derimot prosedyre ved å varsle sivile, la ambassadøren til.

Finansiering

Flere land har rustet opp Israel til å bli en av verdens store krigsnasjoner, resonnerer Borgen videre. Jo da, han har rett i at Israel får økonomisk støtte. Men Borgen er ikke interessert i hvordan Hamas har bygd opp arsenalet sitt på kanskje 10.000 raketter. Kan det tenkes at milliardbeløp som er gitt av blant annet Norge til å bygge opp et samfunn på Gaza, i stedet er brukt til raketter og tunneler? Washington Post skrev 21. juli at mens befolkningen på Gazastripen lever i fattigdom, skal Hamas, bokstavelig talt, ha sunket 1 million dollar ned i hver av minst 36 tunneller ment til terrorvirksomhet. Det er kanskje ikke så rart at befolkningen på Gaza mister tillit til Hamas, og at flertallet nå ønsker seg våpenhvile og mener at den nye enhetsregjeringen bør ta avstand fra vold mot Israel?

Krigsfly-kjøp

Det planlagte norske innkjøpet av amerikanske krigsfly er også et argument for Borgen. For sannelig har ikke Israel bestilt samme type, og i likhet med Norge har de fått kontrakter i forbindelse med byggingen. Hvordan dette er relevant for situasjonen i Gaza, er vanskelig for meg å se, men, ja, det høres tøft ut.

– Reis til Gaza

Det var momenter som dette jeg tenkte på da jeg, i en tweet til Borgen, lenket til en artikkel som gav råd om å tenke seg om før man skrev noe om Israel og de selvstyrte palestinske områdene. Borgen svarte med at denne ville han først lese dersom jeg reiste til Gaza og sto ved Mads Gilberts side på sykehuset. Han fant det videre fascinerende at jeg, som kristen redaktør, “var mer opptatt av språk enn av mord på uskyldige barn og bomber i Gaza”. Er dette saklig og redelig argumentasjon?

Jeg mener faktisk at måten man ordlegger seg på, særlig når man er innflytelsesrik, er viktig. Språkbruk er også maktbruk.

Schindlers Dagen

Har avisdesigner Alexander Schindler grepet Dagen? Tja. Det var i alle fall godt at jeg ventet til andre dag med ny design før jeg satte meg ned for å gi mitt svar.

Torsdag 5. juni kom avisen Dagen med ny layout. Alle som har vært gjennom en slik prosess, vet at det er en viktig dag. Min bakgrunn for denne vurderingen er ni år som deskmedarbeider i Stavanger Aftenblad.

Førstesiden til en avis er uhyre viktig hva design angår, og her har man valgt å ta et ganske dramatisk grep. Den mest iøynefallende endringen er, slik også sjefredaktør Vebjørn Selbekk påpeker i sin leder samme dag, at den originale håndtegnede D-en i avishodet har fått en langt mer fremtredende plass (se før-bilde til venstre og nå til høyre). Det synes jeg er et godt grep. Avishodet er blitt tydeligere og finere, selv om det nå ikke lenger går over hele bredden (teksten fortsetter under bildene).

   

Andre endringer på førstesiden (se før og nå bilder nedenfor) er at stolpen (en loddrett rekke med henvisninger til saker inne i avisen) er skiftet ut med et loft (plassen under, over eller, som her, ved siden av avishodet). En effekt av det er at det fort kan bli færre saker på førstesiden enn før, uten at det – slik jeg ser det – trenger å være veldig negativt. Loftet er imidlertid uvanlig høyt, noe som på den ene siden likevel kan gi plass til nesten like mange saker som med stolpe, men som på den andre siden stiller større krav til utforming for at det skal være vellykket (teksten fortsetter under bildene).

     

Jeg har en tid visst at Dagen jobbet med ny layout og hadde store forventninger. Basert på disse kan jeg ikke si annet enn at jeg ble skuffet over slik førstesiden framsto første dag i ny drakt (bildet til høyre over). Problemet er selve oppslaget, altså mellom loftet og annonsen i bunnen (det vi kaller kjelleren). For dette var tamt! (Og nå snakker jeg altså ikke om saken om alkoholfri menighet, men om presentasjonen av den.) Bildet er lite (og helt uten reportasjepreg), tittelen på saken går over tre linjer, og det er mye tekst i henvisningen. Ifølge avisens egen beskrivelse skulle førstesiden ha blitt “mer fleksibel og tabloid”, men jeg så lite til det første dag. Hvor mener desken at øyet skal treffe når man ser på denne siden? Jeg ville ha ventet at Dagens redaksjon virkelig hadde forberedt en god bildesak til avdukingen av den nye drakten! Videre er det bare blitt plass til tre saker på siden mot fem dagen før i gammel design.

Men da jeg hentet inn avisen andre dag, ble jeg lettet (se bildet til høyre under): Her har man et godt bilde, med reportasjepreg, i oppslaget. Det hadde ikke gjort noe om fotografen hadde bedt Høysæter om å kikke opp, slik at det ble kontakt mellom leser og avisside, men likevel et betydelig framskritt fra dagen før. DETTE skulle ha vært dag 1, Vebjørn og alle dere andre! I tillegg fungerer loftet greit, og nå med fire saker. Fem saker på førstesiden er bare en færre enn før. Og øyet får hjelp til å finne oppslaget. Her ser man at det er forskjell på før, til venstre, og nå. (Teksten fortsetter under bildet.)

Blar vi oss inn i avisen, er det tydelig at skriftbildet er lysere og lettere, blant annet fordi man tør å bruke luft (altså tomrom) på en effektiv måte. Inntrykket blir mye mer lystbetont og moderne (se før, til venstre, og nå, under):

   

Så har man lagt vekt på å seksjonere avisen tydeligere, blant annet ved at hver seksjon (stoffype) har fått sin egen farge (se øverst til høyre på bildet til høyre under). Det er bra! I stedet for å bruke prikken, kunne man kanskje bare ha lagt fargen inn i D-en, men man vil kanskje bevare D-en som rødfarget i folks bevissthet? Samtidig er det en tydelig prioritering på oppslaget (dobbeltsiden), og notiser og kortere saker er lagt ved siden av oppslaget (i stedet for under som ofte før, se bildet til venstre under), noe som gjør det lettere for leseren å holde sakene fra hverandre og navigere. Og redaksjonen gir tydelig beskjed om hva de vurderer som er den beste saken på sidene. Mange mindre saker gjør den store tydeligere, og det skapes dermed kontraster og dynamikk på sidene.

  

 

 

– Andakten er flyttet til sistesiden for at den skal være enda mer synlig når avisen ligger på bordet, melder redaksjonen. Dette med å ligge på bordet er et interessant poeng, for her mener jeg at avisdesigner Alexander Schindler har unnlatt å gjøre bruk av en mulighet til å se første- og sistesiden i sammenheng, nettopp når avisen ligger utslått på bordet slik at disse to sidene vender opp (se bildet under).

Å ha muligheten, når den sjeldne anledningen byr seg at man kan ha et bilde som starter på førstesiden, og med sitt utsnitt gir mening der, og avsluttes på sistesiden, er utrolig virkningsfullt layoutmessig. Men for at det skal kunne gjøres på en vellykket og elegant måte, må det være et grunnelement, for eksempel en gjennomgående strek i samme høyde eller en vignettstripe, som binder første- og sistesiden – og gjerne innsidene også, sammen. Den sammenbindende, gjennomgående effekten savner jeg i den nye designen.

Så er det også slik at en betydelig layout-endring som dette, burde ha vært ledsaget av større endringer i innholdet enn det vi ser konturene av foreløpig, eksempelvis nye spalter/spaltister eller andre redaksjonelle nysatsinger (jeg synes ikke at det at man ikke skal skjelne mellom innen- og utenriksstoff er et tilstrekkelig grep i så måte). Nå ser det mest ut som om det blir samme (gode, bevares) innhold, bare i ny innpakning. Det er en svakhet.

Ellers skulle det vært spennende å vite hvilke “konvensjoner i norsk avisflora” avisdesigner Alexander Schindler mener han har “løsrevet seg fra” i arbeidet med Dagen. Kanskje det er de tingene jeg har satt fingeren på?

Uansett; gratulerer med ny layout, 95-årige Dagen (for øvrig 20 år yngre enn bladet Sambåndet:-)